Martnan er et kjent fenomen i Trondheim, som mest sannsynlig har sin opprinnelse langt tilbake i middelalderen. I moderne tid har det vært slik at kjøpmennene samles til torgs for å selge tacky ræl, mens kjedebutikkene slenger seg på med egne boder ved å selge overskuddsvarer. Selv har jeg i barndommen gått til innkjøp av ting som en fake Green Day-skjorte, brent Tupac-CD (som viste seg å ikke være Tupac), et smykke med cannabis-motiv, smellbonboner og fjertespray (en spray som laget fjertelukt). Ikke helt på topp av Mazlovs behovspyramide. Men nok om det.
Martnan har «hulter til bulter»-boder hvor man leier rimelig, mens produksjonen og den egentlige butikken ligger en annen plass, og man må bruke midler på ekstra ræl og ekstra ansatte.
Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi det er akkurat dette vi har gjort med sosiale medier. Alt fra statlige foretak til alle mulige bedrifter har flyttet en del av butikken sin ut fra eget produksjons- og salgslokale. Alle betaler ekstra for å være med på internett-martnan, hvor alt havner «hulter til bulter», og informasjon fra Miljødirektoratet eller helsemyndigheter kjemper et kappløp mot bunnen med Oscar Westerlin.
For det er større sjanse for at vi ender med Westerlin i feeden enn for at vi får nyttig informasjon fra staten eller en viktig sak fra en redaktørstyrt avis. Algoritmene jobber slik. Og folk blir vant til det. Hvorfor skal de oppsøke det egentlige lokalet når de får alt servert på martnan, altså i sosiale medier-feeden?
«Journalistikken blir fattigere. Vi blir dummere. Barna våre sliter med å lese»
Og hvem tar husleie på internett-martnan? Jo, det er Mark Zuckerberg, Jeff Bezos, Elon Musk og resten av tek-gigantene. Ethvert statlig foretak eller norsk bedrift må nå bruke ekstra midler for å nå ut på disse plattformene. Penger som kunne gått til ekstra varer og ansatte i produksjonen. Gjett hvem som vinner denne kampen? Det er selvfølgelig Zuckerberg, og vitterlig ikke Miljødirektoratet, eller den lille lokale bedriften. Det er ikke lenge siden jeg fikk fortalt at en restauranteier sa opp en servitør og erstattet med en digital skaper som skulle vise frem maten i sosiale medier. Så hvorfor betaler både staten og kapitalen husleie til Zuckerberg?
Selv er jeg nærmest selvpålagt å poste mine saker hos Meta i kampen om lesertall, og selv om jeg avskyr oppmerksomhetsøkonomien, bidrar jeg til den selv. For jeg er for liten alene til å stå imot.
Men, vi kan endre dette om vi er flere. Jeg ser ingen grunn til at statlige foretak og myndigheter skal ta i bruk tek-gigantene for å spre informasjon. Jeg ser heller ingen grunn til at de redaktørstyrte mediene skal måtte poste sakene sine på Meta. Stadig blir journalister sagt opp i mediene, og erstattet med såkalte «digitale skapere». Mye av dette skjer i desperasjon etter å være såkalt «digitalt fremoverlent». Men journalistikken blir fattigere. Vi blir dummere. Barna våre sliter med å lese. Staten selv skjønte at de ikke kunne være på Tik-Tok, og frarådet andre det samme. Så hvorfor skal andre regler gjelde for Meta? Trenger vi NRK og politiet på Snapchat?
En digitaliseringsministers jobb må være å legge til rette for at særskilt myndigheter og redaktørstyrt presse bør få ekstra støtte til å trekke seg vekk fra Meta og andre tek-giganter, og satser på langsom-journalistikken og den gjennomarbeidede journalistikken, fremfor First Price-journalistikken som deles av de «digitale skaperne». Så må de redaktørstyrte mediene samarbeide om å trekke seg ut. Skolen har også en jobb med å lære elever å oppsøke informasjon selv, fremfor å få den servert i feeden.
Jeg frykter at alternativet blir at vi alle sitter igjen med et digitalt cannabis-smykke, Tupac-CD uten Tupac og fjertespray, mens vi i mellomtiden har blitt analfabeter. Og vi enser kanskje ikke selv at vi er på vei tilbake til middelalderen.
