Under tittelen «Fiksjon!» i Klassekampen 25. september forsøker forlagssjef Kari Marstein nok en gang å distrahere leserne fra hva diskusjonen vår handler om.
Vi diskuterer ikke den åpent fiksjonelle delen av Uris roman, der hun har «diktet om handling, detaljer og karakterer». Vi diskuterer ikke om Uri har skrevet tydelig om skillet mellom fiksjon og virkelighet i bokens innledning.
Vi diskuterer de korte avsnittene som Uri og forlaget påstår er virkelighet. De autentiske og ordrett gjengitte utdragene fra den virkelige tingrettsdommen som hun setter opp som kontrast til diktningen.
I bokens innledning skriver Uri at alt i romanen er fiksjon – unntatt sitatene fra domsavsigelsen. Men flere av disse sitatene har hun manipulert. Ett har hun endret slik at det beskriver partnervold mellom to personer som ikke er nevnt i det ekte avsnittet (etter forlagets korrigering omtaler dette sitatet fremdeles feil personer sammenlignet med originalen i dommen).
Redegjørelsen for skillet mellom domssitatenes virkelighet og romanens fiksjon er meningsløs når forfatteren har diktet ting inn i sitatene som hun påstår er «ordrett gjengitt». Dette er sitatfusk, og det har konsekvenser for ekte mennesker.
For noen uker siden innrømmet Marstein at det var skjedd en beklagelig feil i dette avsnittet, og at det rammet en uskyldig ekte person. Desto mer hårreisende er det da at hun nå forsvarer den gjenstående forfalskningen, og skaden den gjør, som noe forfatteren har gjort med overlegg.
Det er skammelig at en forlagssjef, i stedet for å bare fjerne hele det forfalskede sitatet når hun omsider ble oppmerksom på det, nå åpent og vel vitende forsvarer «et bevisst valg fra forfatterens side» om å publisere løgner om virkelige overgrepsofre og utgi det for å være sannhet.
