Nyliberalismen er blitt erklært død siden før jeg selv begynte å studere denne merkelige blandingen av politisk ideologi og historisk epoke. Det var i 2012, og da knyttet dødsdommene seg gjerne til den nokså nylige finanskrisa i 2008. Teorien om «effektive markeder», som kort fortalt sier at markedspriser alltid innehar all relevant informasjon, hadde vært en viktig del av idégrunnlaget bak re-regulering av finanssektoren i årene før. Det spektakulære krasjet som fulgte, tilsa at markeder kanskje ikke var så effektive likevel og i hvert fall at de ikke alltid forteller hele historien om framtidig risiko.
I dag er det gjerne handelspolitikken som gjør at kommentatorer ser tilbake på den nyliberale perioden. En svunnen tid da såkalt «fri» handel var et uttrykt mål for de fleste politikere, og landegrenser var noe som først og fremst stod i veien for markedskreftenes velstandsfremmende virke. Covid 19-pandemien ble første spiker i kista på dette verdensbildet, og med både handelskrig og faktiske kriger virker den nå som et fjernt minne.
Mye har altså forandret seg siden for eksempel 1990-tallet, men vi går glipp av noen framtredende trekk ved vår egen tid dersom vi velger å se på nyliberalismen som et avsluttet kapittel. Hva om markedstroen innen både finans og handelspolitikk egentlig var uttrykk for noe større, som fortsatt er med oss? Flere virker også å like greit ha hoppet rett fra en slags «nyliberalismefornektelse» – en påstand om at nyliberalismen er et venstreradikalt påfunn og noe som aldri har eksistert – til et nytt syn på nyliberalismen som noe som nå er over. Dette holder ikke vann.
I 2009 spurte historikeren Tony Judt om «What is living and what is dead in social democracy?» Kanskje er det på tide for oss å finne ut av hva som er levende og hva som er dødt i nyliberalismen.
Et godt sted å begynne er Bent Sofus Tranøys klarsynte klassiker «Markedets makt over sinnene», en utgivelse som fyller 20 år i år. Tranøy mente riktignok at det han i innledningen omtalte som «neo-liberalisme» var et altfor snilt begrep, og foretrakk isteden ordet «markedsfundamentalisme» for å diagnostisere sin samtid. Selv har jeg definert nyliberalistisk ideologi som basert på en idé om at Markedet (med stor M) er det som muliggjør sammenvevde, moderne samfunn, så sammenhengen bør være klar. Den nyliberalistiske epoken er dermed en tidsalder preget av stadig større utbredelse av markedsmekanismer som styringsverktøy – i klar motsetning til hva som var tilfellet i etterkrigstida, og nokså uavhengig av aktørenes egen ideologiske overbevisninger.
Begrepet nyliberalisme er likevel kontroversielt, i hvert fall i akademia. For noen framstår det politisert, og andre mener at det er upresist og dekker over altfor mange motstridende utviklinger og tendenser. Selv har jeg derfor etter hvert unnlatt å bruke begrepet i særlig stor grad. Det viktigste må være at vi faktisk snakker om hvordan og hvorfor etterkrigsordenen endret seg fra og med cirka 1980-tallet, ikke hvilken merkelapp vi setter på det. Dersom enkelte ord kommer i veien for en slik samtale, har jeg tenkt at det kanskje er like greit å benytte andre.
Kanskje kom ordet «fundamentalisme» på noen måter i veien for Tranøy. Begrepet kan antyde at personene det er snakk om ikke greier å se viktigheten av noe annet enn markedet, og at politikken som diagnostiseres var monomant opptatt av bare markeder. Slik var det jo ikke, og tida siden 1980-tallet var heller preget av at ideer om markeder blandet seg med andre ideer. Ikke minst ble markedsideer viktige for byråkratiet og for sosialdemokrater i Arbeiderpartiets toppsjikt – noen ganger omtalt som «markedsteknokrater».
En annen tolkning av begrepet er imidlertid at en markedsfundamentalist ser markedet som selve fundamentet for økonomien og samfunnet for øvrig. Da fungerer det bedre, og det nærmer seg også det Tranøy aller best satte fingeren på for tjue år siden og som fortsatt lever i beste velgående i dag: Forestillingen om at markedet er forutsetningen for alt annet, og at resten av samfunnet nærmest snylter på markedsøkonomiens geniale skapere. Det er dette som er markedets makt over sinnene. I 2009 forlot som kjent Bjarne Håkon Hanssen vervet som toneangivende statsråd for Arbeiderpartiet til fordel for en jobb i PR-bransjen, og utbasunerte at han nå skulle være med å skape verdier istedenfor bare å fordele dem. Det er akkurat denne (mis)forståelsen Tranøy hadde tatt utgangspunkt i tre år tidligere, blant annet i en innledende tekst med en tenkt samtalepartner som hevdet at privat sektor skaper verdier mens offentlig sektor bruker dem opp.
Dette er kjernen i markedsfundamentalismen, og hvis man tenker at markedets belønningssystemer er nøkkelen til dets effektivitet, følger det også av dette at de aller fleste ting som ikke er organisert som markeder kan og bør bli det – også innenfor offentlig sektor.
For Tranøy var dette selve utgangspunktet for en ramsalt kritikk av alt fra helseforetaksreformen til konsulentselskapet ECON og advokaters timelønn. Ispedd dype samfunnsvitenskapelige innsikter om politisk makt, mellommenn, informasjon og «stat og marked som en kunstig motsetning». Boka er krass i formen, men fikk mange lesere og vant Brageprisen for beste sakprosabok. Kritikken gikk imidlertid ikke bare utover politikere og fotballagenter, men også økonomer, selv om han også skrev at «økonomifagets rolle i spillet om samfunnsutviklingen og vår forståelse av markedets plass [er] tvetydig og vanskelig å forstå seg på.»
Fagkritikken i boka er både relevant og opplyst, men i 2009 ble Tranøy omtalt i Finansavisen ganske enkelt som «en som lever av å kritisere økonomer». Av personlig erfaring kan jeg fortelle at det faktisk ikke er mulig å leve av dette, og Tranøy har i dag stillinger ved mindre norske institusjoner. Ikke et vondt ord om verken Østerdalen eller fagmiljøet ved det som nå kalles University of Inland Norway, men hva forteller det oss egentlig at vi har stuet bort en av landets skarpeste samfunnsvitere ved den forhenværende distriktshøgskolen på Rena?
«Finnes det egentlig noe mer nyliberalistisk enn en slesk forretningsmann som president?»
Vi lever ikke på 1990-tallet lenger, men særlig i styringskretser står mange av datidas ideer fortsatt sterkt. Kanskje faktisk særlig i Skandinavia, og den danske forskeren Rune Møller Stahl har analysert en nyliberalisme med «skandinaviske karakteristikker», som dominerer politikk og forvaltning. Skattekommisjonens forslag om å kutte i formuesskatten, eller Ap-statsrådens nylige freding av kommersielle barnevernsleverandører etter avsløringer om bånd til organisert kriminalitet kan med fordel tolkes inn i et slikt bilde.
De store bruddene med fortida ser vi tydeligere andre steder, men på tross av handelskriger og såkalt «proteksjonisme» bør man være forsiktig med å se for eksempel Donald Trump som en ren avvisning av nyliberalismen. Den serbiske økonomen Branko Milanovic sin berømte «elefantgraf» viste at arbeiderklassen i Vesten ble taperne da industriproduksjonen flagget ut, og både Trump, tyske AfD og diverse andre uttrykk for den nye høyreradikalismen vinner støtte i disse gruppene ved å avvise i hvert fall deler av nyliberalismens økonomiske politikk.
Men støtten fra næringsdrivende av ulik størrelse er vel så sterk, og finnes det egentlig noe mer nyliberalistisk enn en slesk forretningsmann som president? Tanken bak for eksempel Elon Musks DOGE-fadese var jo også at han, som markedsøkonomiens og næringslivets sterke mann, endelig skulle få sving på en offentlig sektor som stadig framstilles som en eneste stor sløsemaskin. Vi behøver heller ikke å reise til USA for å finne lignende forestillinger om det verdiskapende og stort sett mannlige næringslivets fortreffelighet kontra en kvinnelig kodet offentlig og demokratisk styrt del av samfunnet.
Tranøys bok minner oss om alt som fortsatt lever i nyliberalismen, og som handler om mer enn handelspolitikk: Troen på at kapitalistiske markedsprosesser er grunnlaget for alt annet, slik at den økonomiske politikken må legge mest mulig til rette for slike, samtidig som alle andre sfærer – inkludert både velferdsstaten, familielivet og til og med individets psyke – forstås etter samme individualiserende konkurranselogikk.
Det er likevel ikke gitt hva «markedet» egentlig er. I den snille versjonen er det en utjevnende og demokratisk mekanisme, som gjør at det blir i noens interesse å forsøke å oppfylle andres behov. I økonomifaget er markedet kanskje aller mest en abstrakt idé, hvor tilbudskurven møter etterspørselskurven til en rettferdig pris som sikrer vekst og velstand. Men markedet er også en arena for konkurranse og dominans, en utsilingsmekanisme som løfter fram de sterkeste og mest hensynsløse. Det er denne markedsforståelsen som ligger til grunn for det den kanadiske historikeren Quinn Slobodian ser på som en slags mutasjon, hvor aspekter av nyliberalismen er blitt til nyfascisme. Overgangen fra et idealistisk, og noen ganger mer matematisk abstrakt markedssyn, til et som er mer brutalt og sosialdarwinistisk kan være glidende.
Vi kommer kanskje ikke til å like det som kommer etter nyliberalismen, og i dag er det mange som lengter tilbake til 1990-tallets visstnok regelstyrte verdensorden. Men de som ønsker at markeder skal være en positiv kraft for samarbeid og utveksling på tvers av landegrenser, er også nødt til å konfrontere dets mørke sider. Nyliberalismen har skapt monstre. Ikke i folkedypet, men på samfunnets aller øverste tinder, hvorfra en ny milliardærklasse spyr ut antisosial propaganda til nettbaserte ekkokamre de selv kontrollerer. Og verktøyene som fantes for demokratisk kontroll over kapitalen er det ingen som vet om egentlig fungerer – det er så lenge siden vi har forsøkt å bruke dem.
Hvor mye av nyliberalismen som skyldtes ideologi, og hvor mye som først og fremst skyldtes kriser i blandingsøkonomien og klassekamp ovenfra, kommer vi aldri helt til bunns i. Dette er vekselvirkninger mellom ideologiske forestillinger og økonomiske interesser som fortsetter den dag i dag. Et minimum for å komme videre i dagens situasjon, er at vi tar inn over oss i hvilken grad nyfascismen både skyldes og i mange tilfeller viderefører den nyliberalismen noen hevder vi har lagt bak oss. Videreføringen gjelder spesielt spørsmålet om nettopp markedets makt over sinnene. Derfor er Bent Sofus Tranøys 20 år gamle bok med samme navn minst like aktuell i dag, og tåler definitivt gjenlesing.
