Hanne Skogvang Stork har delt denne artikkelen med deg.

Hanne har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattLitteratur

Gyldendals forfalsk­ninger

I sitt innlegg om Helene Uris roman «I mitt lune hi» i Klassekampen 18. september fortsetter Gyldendals Kari Marstein å tåkelegge. Først hevder forlagssjefen at dersom innkjøpsordningen skal avvise bøker, er det «utelukkende på grunnlag av litterær kvalitet». Det stemmer ikke.

Ordningens kriterier stiller opp separate vurderingspunkter om henholdsvis «kunstnerisk, språklig og håndverksmessig kvalitet» og «nødvendig redaksjonelt arbeid». Diskusjonen vår handler om sistnevnte.

Uri og Gyldendal har valgt å inkludere autentiske domssitater i boken. Når de konfronteres med de konkrete redaksjonelle forpliktelsene et slikt valg åpenbart medfører, vrir de seg unna med pompøse påberopelser om «skjønnlitteraturens frihet» og anklager om «sensur» og «moralpoliti».

I bokens innledning setter Uri premissene og redegjør for skillet mellom fiksjon og virkelighet. Hun understreker at sitatene fra dommen er autentiske, at de med ubetydelige språklige forbehold er gjengitt ordrett, og at de involverte personene som nevnes er de samme som tilsvarende karakterer i romanen.

En selvsagt del av det redaksjonelle arbeidet med en bok med et slikt premiss må være å sikre at det stemmer. At sitatene som påstås å være ordrett gjengitt, faktisk er det, og i det minste ikke er omskrevet så mye at meningsinnholdet endres. Det er her Gyldendal har sviktet totalt, og dermed publisert injurierende løgner om overgrepsofre.

I vår utveksling har Marstein, etter flere måneders taushet eller avvisning, omsider erkjent og beklaget det aller mest graverende eksempelet på sitatforfalskning (boken inneholder en rekke andre sitatfordreininger som strider mot Uris såkalt «etterrettelige redegjørelse», noe Marstein ikke virker å være klar over, eller interessert i å vie oppmerksomhet).

«Marstein fortsetter å bagatellisere»

Marstein fortsetter å bagatellisere det ene forholdet hun har innrømmet, kaller det en «misforståelse» og «glipp», og synes den nylige korrigeringen fra forlaget gjør det unødvendig å si mer om saken. Men korrigeringen er bare nok et eksempel på redaksjonell svikt.

I det gjeldende sitatet har Uri byttet ut de involverte personene, og dessuten fjernet setninger som ville avslørt at hun har gjort det. Hun får det til å fremstå som om moren i den opprinnelige straffesaken faktisk ble utsatt for partnervold, som den oppdiktede karakteren i romanen.

I forlagets korrigerte versjon har de gjort en vag og generell endring i ordlyd som ikke løser noe. Det påstås fremdeles at moren i den opprinnelige straffesaken faktisk ble utsatt for partnervold, selv om det er i strid med det som står i dommen.

Da Marstein nylig ble konfrontert med dette i Morgenbladet, henviste hun til Uris redegjørelse i bokens innledning.

Men premisset i redegjørelsen er altså falskt. Flere siteringer fra dommen er fordreid. Det ene avsnittet forlaget har «korrigert» er fremdeles forfalsket, og rammer fremdeles virkelige overgrepsofre.

Jeg syns det er rart at en forlagssjef reagerer med uforstående bestyrtelse når noen kaller dette sviktende redaksjonell innsats.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Nå pågår verdens største bokran

Oskar Westerlin føler seg hengt ut som lovbryter. Kanskje ikke så rart når VG nylig publiserte at «Oskar Westerlin lastet opp bilder fra bok til AI: – Et lovbrudd» og at generalsekretær Cathrine Sandnes i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) slår fast at Westerlin har brutt loven ved å laste opp rundt 300 sider fra en bok til KI-modellen Claude. Problemet er hos KI-selskapene, ikke hos Westerlin Det er slettes ikke uproblematisk for forfattere, eller for hele bokbransjen, at opphavsretten brytes – ved at Westerlin, skoleelever, studenter, deg eller meg laster opp bøker i KI-modeller, uten noen form for kompensasjon eller tillatelse. Men å slå fast at Westerlin er lovbryter, er for skråsikkert og kategorisk. Det egentlige problemet ligger hos KI-selskapene, som står bak det som må kalles verdenshistoriens største bokran. KI-modeller som ChatGPT og Claude er trent på enorme mengder innhold hentet fra internett, inkludert opphavsrettsbeskyttede bøker som forfatterne verken har gitt tillatelse til eller fått betalt for. KI-selskaper bruker også enorme summer på å kjøpe opp gamle bøker som skannes og deretter destrueres – alt for å skaffe nok data til å trene KI-modellene. Vi er enig med NFFO og Cathrine Sandnes i at «bøker har en verdi, som forfatteren eier og skal ha betalt for», men NFFO sine skyts mot enkeltbrukeren er lite gjennomtenkt. Vi må presse KI-selskapene og ikke brukerne. Per i dag er det ofte svært krevende, om ikke umulig, for en vanlig bruker å forstå hva opplasting av tekst og bilder til en KI-modell som Claude innebærer.

Innkjøpsordningen

En seiglivet misfor­stå­else

I Klassekampen 30. september går det fram at Rødt vil utvide budsjettene til norske bibliotek – men senere i artikkelen står det at man vil utvide innkjøpsordningen. Dette er to forskjellige ting. Innkjøpsordningen ble ikke laget for å skaffe bibliotekene bøker, slik det later til at de fleste tror. Innkjøpsordningen ble laget for å støtte og styrke norsk litteratur, det vil si forfattere og forlag. Bibliotekene ble trukket inn for å gi publikum tilgang til de bøkene staten kjøpte inn, og mange biblioteker var sterkt skeptiske til ordningen. Det viser seg nå at litteraturen ganske riktig er blitt styrket, mens bibliotekene er blitt svekket. Innkjøpsbudsjettene er blitt redusert – det er vel ingen kommunepolitiker som ikke har tenkt at når biblioteket får x antall gratis bøker i året, så trenger de ikke å kjøpe så mange flere? Bibliotekarer er utdannet til å kunne velge bøker og materiale som gjør bibliotekets samling aktuell og relevant.

Oslo

Spørsmål til Oslo Ap

Nylig fikk jeg i hende en valgbrosjyre for Oslo Arbeiderparti. Den inneholder en mengde ønsker og løfter for kommunevalget 2027. 95 prosent av det som står der kunne ha vært undertegnet av byens øvrige partier, med visse nyanser. Men helt til slutt dukker det opp en sak jeg ikke har registrert hos andre. Jeg kan heller ikke huske at den har vært lansert i tidligere valgkamper for Oslo. Det ligner på en slags distriktspolitikk. Punktet lyder slik (min utheving): «Vi skal gjøre det enklere å skape nye bedrifter, etablere flere uteserveringer og flytte større arbeidsplasser, særlig til ytre by.» Flytte større arbeidsplasser til ytre by.