I sitt innlegg om Helene Uris roman «I mitt lune hi» i Klassekampen 18. september fortsetter Gyldendals Kari Marstein å tåkelegge. Først hevder forlagssjefen at dersom innkjøpsordningen skal avvise bøker, er det «utelukkende på grunnlag av litterær kvalitet». Det stemmer ikke.
Ordningens kriterier stiller opp separate vurderingspunkter om henholdsvis «kunstnerisk, språklig og håndverksmessig kvalitet» og «nødvendig redaksjonelt arbeid». Diskusjonen vår handler om sistnevnte.
Uri og Gyldendal har valgt å inkludere autentiske domssitater i boken. Når de konfronteres med de konkrete redaksjonelle forpliktelsene et slikt valg åpenbart medfører, vrir de seg unna med pompøse påberopelser om «skjønnlitteraturens frihet» og anklager om «sensur» og «moralpoliti».
I bokens innledning setter Uri premissene og redegjør for skillet mellom fiksjon og virkelighet. Hun understreker at sitatene fra dommen er autentiske, at de med ubetydelige språklige forbehold er gjengitt ordrett, og at de involverte personene som nevnes er de samme som tilsvarende karakterer i romanen.
En selvsagt del av det redaksjonelle arbeidet med en bok med et slikt premiss må være å sikre at det stemmer. At sitatene som påstås å være ordrett gjengitt, faktisk er det, og i det minste ikke er omskrevet så mye at meningsinnholdet endres. Det er her Gyldendal har sviktet totalt, og dermed publisert injurierende løgner om overgrepsofre.
I vår utveksling har Marstein, etter flere måneders taushet eller avvisning, omsider erkjent og beklaget det aller mest graverende eksempelet på sitatforfalskning (boken inneholder en rekke andre sitatfordreininger som strider mot Uris såkalt «etterrettelige redegjørelse», noe Marstein ikke virker å være klar over, eller interessert i å vie oppmerksomhet).
«Marstein fortsetter å bagatellisere»
Marstein fortsetter å bagatellisere det ene forholdet hun har innrømmet, kaller det en «misforståelse» og «glipp», og synes den nylige korrigeringen fra forlaget gjør det unødvendig å si mer om saken. Men korrigeringen er bare nok et eksempel på redaksjonell svikt.
I det gjeldende sitatet har Uri byttet ut de involverte personene, og dessuten fjernet setninger som ville avslørt at hun har gjort det. Hun får det til å fremstå som om moren i den opprinnelige straffesaken faktisk ble utsatt for partnervold, som den oppdiktede karakteren i romanen.
I forlagets korrigerte versjon har de gjort en vag og generell endring i ordlyd som ikke løser noe. Det påstås fremdeles at moren i den opprinnelige straffesaken faktisk ble utsatt for partnervold, selv om det er i strid med det som står i dommen.
Da Marstein nylig ble konfrontert med dette i Morgenbladet, henviste hun til Uris redegjørelse i bokens innledning.
Men premisset i redegjørelsen er altså falskt. Flere siteringer fra dommen er fordreid. Det ene avsnittet forlaget har «korrigert» er fremdeles forfalsket, og rammer fremdeles virkelige overgrepsofre.
Jeg syns det er rart at en forlagssjef reagerer med uforstående bestyrtelse når noen kaller dette sviktende redaksjonell innsats.
