Med et gevær over skulderen vandrer jeg, sammen med masterstudenten min, gjennom den utstrakte tundraen på Svalbard, mens vi holder utkikk etter isbjørn. Det er seint i august, men allerede ligger det et ferskt lag med puddersnø på fjelltoppene som ruver høyt over oss. Nede i den brede dalen krysser vi iskalde bekker, som forgjeves prøver å hindre oss i å nå fram til stedet der vi skal gjøre feltarbeid. Men nettopp vann er grunnen til at vi sleper på tunge måleinstrumenter gjennom dette ville landskapet, for hydrologi er nøkkelen til å forstå en av de mest usikre kortene i klimasystemet vårt: permafrost.
Permafrost er bakke som gjerne har vært frosset i tusenvis av år. Til sammen inneholder den mer enn dobbelt så mye karbon enn det som finnes i atmosfæren i dag. Klimaendringer gjør at disse bakkene begynner å tine, slik at en del av det eldgamle karbonet havner i atmosfæren i form av CO₂ eller den langt sterkere drivhusgassen metan. Dette forsterker klimaendringene, som gjør det enda vanskeligere å nå målene fra Parisavtalen. Problemet er at vi ikke vet hvor mange drivhusgasser som kommer til å slippe ut av permafrosten. Derfor reiser folk som meg til øde steder i Arktis for å finne ut av det.
Permafrostlandskap er dessuten veldig vakre og fascinerende. Noen steder endevendes bakken når den fryser og tiner igjen og igjen, og prosessen etterlater stein på overflaten i pene mønster som ser ut som om de er laget av mennesker. Andre steder er det så mye grunnvann som fryser at det oppstår høye åser med kjerner av is, som kalles pingoer – et ord som kommer fra urfolksspråket inuvialuktun fra Nordvest-Canada. I Sibir besøkte jeg en gang en fisker som hadde gravd ut lageret sitt i en pingo. Permafrosten var som et gratis walk-in-fryseskap.
Og så er det iskilene: sprekker i bakken fylt med is, som er laget av smeltevann som pipler inn om sommeren og fryser på grunn av den iskalde permafrosten rundt. Isen utvider seg, og over utallige år skaper denne syklusen lange, kileformede sprekker fulle av is, som kan bli flere meter brede. På overflaten former de ofte fir- eller femkanter: iskilepolygoner, som kan bli titalls meter store. Mønsteret ligner det man kan se i knusktørr jord. Men større og vakrere.
«Vi vet ikke hvor mange drivhusgasser som vil slippe ut av permafrosten»
Dessverre er iskiler følsomme for klimaendringer. Det gjelder ikke bare den raske økningen av lufttemperaturen, men også endringer i snømengden. Snø fungerer som en dyne som beskytter bakken fra vinterkulda. Når det blir et tjukkere lag med snø, blir ikke bare bakken varmere, det blir også mer smeltevann om våren som kan slite bort toppen av iskilene. Kombinert med et allerede varmere klima, fører det til at iskilene plutselig kan falle sammen og etterlate seg en stor, gapende sprekk som splitter landskapet i to.
Ødelagte iskiler er kraftige kilder for metan, og biter av jord som faller ned i en slik sprekk kan bli ført med av vannet, gjennom bekker og elver mot fjorden og åpent hav. Karbonet som tas med på denne måten, kan bli brutt ned nedstrøms som CO₂. Dette blir likevel ikke plukket opp av de fleste måleanlegg, fordi det skjer et helt annet sted.
Konsekvensene av alt dette er at det kanskje slipper ut langt flere drivhusgasser fra permafrosten enn det vi har trodd hittil. Grove anslag tyder på at det kan være snakk om over 50 prosent mer. Klimamodeller klarer foreløpig ikke å simulere disse utslippene, og derfor vet vi heller ikke hvordan dette vil endre seg i framtida.
Det er derfor vi har trasket gjennom tundraen i timevis, på vei til et sted der en iskile kollapset i fjor. Det førte til at det dannet seg en dyp sprekk som fortsatt spiser seg gjennom landskapet. Tilfeldigvis skjedde dette i et område der Norsk Polarinstitutt og Meteorologisk institutt har forsket i mange år. Sammen med kollegaer ved UNIS prøver vi nå å finne ut hvorfor det skjedde, hvor mye CO₂ og metan som slipper ut direkte, og hvor mye karbon som føres nedover med vannet. Det er en sjelden mulighet, for vanligvis oppdager vi kollapsede iskiler først flere år etter at det har skjedd, og ikke på steder hvor vi har målt tidligere.
Selv om det er en unik vitenskapelig mulighet, gjør det meg vemodig. Det er fantastisk å få forske på slike særegne steder, men det er også trist å se urørt natur bli ødelagt på grunn av klimaendringer. At naturens respons er å slippe ut enda flere drivhusgasser, slik at det blir enda varmere for oss, er kanskje ikke mer enn det vi fortjener.
