Ketil Bjørnstad, Sandra Lied Haga
The Gateway
Simax
I «Syttitallet», den andre boka i Ketil Bjørnstads romansyklus «Verden som var min», risses det opp på noen sider et tilløp til et musikksyn. Vi snakker om 9. november 1971, da Bjørnstad var på konsert med Miles Davis, der en av musikerne i bandet, pianisten Keith Jarrett, viste at det gikk an å improvisere over arven fra den klassiske tradisjonen. Det vil blant annet si å ta akkordbruken til Brahms, Beethoven og Schubert uten at det blir klassisk musikk av den grunn. For Bjørnstad stod denne tilnærmingsmåten, som kom som et sjokk på ham, i motsetning til akademiske skalaer man «kunne pugge på Berkeley».
I tillegg kommer Bjørnstads framheving av melodien. Melodien, som kanskje kan forstås som en melodisk tanke, stilles opp i kontrast til jazzens temaer som «nærmest var skisser», som han skriver. Det er åpenbart at Bjørnstads utdannelse som klassisk pianist klinger gjennom her. Men også hans hjemhørighet i den tonale musikken. Både som komponist og improviserende musiker. Om han da er jazzpianist, eller klassisk pianist, begge deler eller ingen av delene, er ikke viktig. Poenget er om det han komponerer og framfører fungerer innenfor de rammene som risses opp.
På denne utgivelsen, der han har komponert tolv stykker for den fremragende klassiske cellisten Sandra Lied Haga og seg selv, er rammen satt. Bjørnstad ble fascinert av hennes klangrike og bevegende cellotone. Han skriver i tekstheftet at de deler en felles «estetisk forståelse av musikkens skjønnhet og seriøsitet». Når han også skriver at de begge er trukket mot den mørke årstiden, og legger til at innspillingen fant sted i desember, er musikken allerede rammet inn. I hvert fall om vi skal følge teksten.
«Hva skal jeg som lytter gripe fatt i?»
Så er da også de fleste av komposisjonene preget av, om ikke et mørke, så i har de i hvert fall en melankolsk grunntone. (Noe celloen er selve instrumentet for.) De fleste går i moderat tempo, unntatt «Dreamwalking» og «Remembering», som har et skikkelig rytmisk driv i akkompagnementet og er blant albumets høydepunkter.
Problemet er imidlertid at de færreste melodiene fester seg, selv etter flere lyttinger. Og når komposisjonene er så melodibaserte, og der ingen av dem bearbeider melodiene underveis, som i en klassisk sonate, hva skal jeg som lytter gripe fatt i? Unntak finnes, som i avslutningen «Solution», som jeg assosierer med et sent klaverstykke av Brahms. Et stykke som griper tilbake til åpningssporet «Til Sandra».
Samtidig lytter jeg til musikere på et usedvanlig høyt nivå. Haga spiller sine melodier på en utsøkt måte. Hun har en slank, insisterende tone. Hennes vibrato er kontrollert. Og hun og Bjørnstad musiser godt og tett sammen. Haga spiller musikk som åpenbart er nedskrevet. Bjørnstad akkompagnerer «fritt», noe han gjør bedre enn de fleste. Men hvor er dette gi og ta forholdet mellom to musikere? Det å spille mot og med hverandre, er vel like vesentlig innen klassisk musikk som innenfor jazz? Er de litt for enige, musikalsk sett? Dette er likevel en utgivelse som er solid gjennomført. Som helhet blir den derimot litt for ensformig i uttrykket, dessverre.
