John Coltrane
Ascension
Impulse, 1966
John Coltrane
Meditations
Impulse, 1966
John Coltranes «A Love Supreme», utgitt i januar 1965, er kanskje det mest allment anerkjente jazzalbumet noensinne. Det er et gjennomkomponert verk, en suite og et tonedikt, om enn med plass til utbroderinger fra saksofonistens kvartett: McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på kontrabass og Elvin Jones på trommer. «A Love Supreme» er fullendt, og mange betrakter det som Coltranes definitive verk.
Hvordan følger man opp noe som virker såpass endelig, kan man spørre seg? Dette var jo dessuten et album som ble framført i sin helhet på flere konserter i 1965, noe som kan tyde på at også Coltrane selv opplevde «A Love Supreme» som helstøpt. Samtidig har han liksom alltid vært på leit.
Informasjon fra innspillingerog liveopptak indikerer at Coltrane aldri ønsket å stå stille, men snarere var inne i en dypt søkende periode, nå med mindre håndfaste eller klare ideer på blokka før han gikk inn i studio. Det som skulle bli 1967-utgivelsen «Kulu Sé Mama», det siste albumet som ble utgitt mens han levde, er for eksempel en samling opptak gjort over tre innspillingsøkter, med et spenn på flere måneder.
Enkelte har også beskrevet disse to og et halvt årene etter «A Love Supreme» som en brytningstid for Coltrane. Fordi han i denne perioden lot seg inspirere av frijazz, og da særlig musikken til Pharoah Sanders og Albert Ayler, og til en viss grad Ornette Coleman. Men prosessen med å lage musikk med løsere tøyler startet mye tidligere enn som så, blant annet med opptakene han gjorde av Colemans musikk, og med Colemans band, allerede i 1960.
«The Avant-Garde», Coltranes innspillinger med Coleman-bandet, ble rett nok først utgitt i 1966. Det var året da også to andre, i sin samtid kontroversielle Coltrane-album, ble utgitt: «Ascension» og «Meditations». I likhet med «A Love Supreme» ble begge disse albumene innspilt i løpet av en dag i studio.
På «Ascension», innspilt 28. juni 1965 og utgitt åtte måneder senere, har Coltrane utvidet kvartetten med ytterligere sju musikere, alle utøvere fra New Yorks frijazz-scene, blant dem tenorsaksofonistene Pharoah Sanders og Archie Shepp. Verket var dog alt annet enn ferdigstilt da de gikk i studio. De hadde ikke øvd på forhånd, men fikk utdelt noteark som skisserte motiver, som Coltrane supplerte med instruksjoner om hva han ønsket fra de involverte.
«Hvordan følger man opp noe som virker såpass endelig?»
Ifølge altsaksofonisten Marion Brown, en av musikerne på innspillingen, ble resten av musikken skrevet og tok form der og da.
«Ascension» veksler mellom kollektivt ensemblespill og solister som konverserer med rytmeseksjonen. Den har kryssende utspill og utbrudd, men også linjer man kan følge, i tillegg til en tydelig framdrift. Musikerne var likevel delte i opplevelsen av innspillingen, noe som for så vidt speiler albumets ettermæle. Enkelte fant Coltranes retningsskifte for radikalt. Andre har anerkjent albumet som en av hans klassikere, og en pekepinn på hvor han kunne gått videre om han hadde levd lenger.enn til kjærlighetssommeren 1967.
«Meditations», innspilt 23. november 1965 og utgitt nesten et år senere (til både én og fem stjerner i jazzmagasinet Down Beat), er av mange tolket som en spirituell oppfølger til «A Love Supreme». Tidvis kan man skjønne hvorfor. Også denne har en slags suite-form, men er jo framført av en sekstett, med Pharoah Sanders og Rashied Ali sammen med «Supreme»-kvartetten.
Åpningsstykket på «Meditations», «The Father, the Son and the Holy Ghost», framstår derimot som et følelsesutbrudd. Her kaster både Coltrane og Sanders seg ut i glødende rop og hyl, som om de bare må slippe ut noe de brenner inne med. Under dette danner de to trommeslagerne forrykende understrømmer, mens Tyner hamrer ned pianoakkorder. Garrison er litt bortgjemt i denne virvelvinden av lyder, men bassplukket hans høres innimellom, som små dytt.
Men som musikalsk erklæring er «Meditations» for det meste mer behersket. Åpningsstykket dempes noe i både volum og tempo helt mot slutten, og musikerne glir rett over i «Compassion». Over en løs, ledig og swingende rytme, får Tyner boltre seg i solospill og Coltrane kommer først inn langt uti med en melodisk betraktning til pianistens utbroderinger.
Både «Compassion» og påfølgende «Love» synes å være mer forlengelser av materialet på «A Love Supreme». På avsluttende «Serenity» er det omtrent som om musikken svever som høstløv i vinden, med Coltrane på vei over i en ny årstid, der han forsiktig prøver seg fram og sonderer terrenget. Den er preget av ro, men virker også alt annet enn endelig.
