Magnus Bernhardsen har delt denne artikkelen med deg.

Magnus har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattPolitikk

Hvordan vinne valg?

Jeg kan gjerne stille som kandidat for Arbeiderpartiet – og jeg vet at jeg kan få mange stemmer hvis jeg står på liste. Jeg har tatt mange debatter og kamper internt og eksternt i partiet. Jeg vil endre politikken, og jeg vil tilbake til et Arbeiderparti vi kjente før som satte nasjonen og folkets behov før egne interesser. Jeg har allerede samlet en rekke mennesker rundt meg som kanskje ikke liker Arbeiderpartiet i dag, men som sier de vil stemme på meg hvis jeg er en kandidat som fremmer endring.

Problemet er at valglovens paragraf 5–4 (1) krever at sittende kandidater fra partiet og fra valgdistriktet man bor i, må skrive under for å godta alle nye kandidater. Disse to underskriftene kan jeg se langt etter. Jeg støtter verken dagens strømpolitikk, EU-medlemskap eller utenlandsk eierskap av norske nasjonale ressurser. Dermed får jeg også store problemer idet jeg vil stille som kandidat for Arbeiderpartiet.

Jeg mener vi er blitt for lite aktivistiske og lite opptatt av hvem som egentlig har makten i Norge. For det er jo ikke folket, hvis folket ikke lar seg representere. Norge kan gå frem som et positivt eksempel internasjonalt, som et land som nærmer seg idealet demokrati. Det får vi kun til hvis vi gjør endringer i valglovene. Som prinsipp er demokrati kun et idealsystem, men det finnes grader av dette systemet, og jeg mener derfor vi skal innføre langt mer direkte demokrati i Norge.

«Det norske folk vet best»

Jeg mener at det norske folk vet best og har mange gode ideer de kan fremme politisk. Disse meningene i langt større grad bør bli hørt: Vi som nasjon vil tjene på å la folkeviljen komme til orde i mye større grad fremover. Vi har en liten, homogen befolkning, som trenger mer direkte demokrati og eierskap over egne nasjonale ressurser. Arbeiderpartiet kan også gjøre comeback, og bli et mer inkluderende og seriøst parti, som møter arbeiderne og ‘folk flest’ med respekt. Dette er tross alt vanlige folks parti, så da skal vi sette vanlige folks vilje først.

Arbeiderpartiet og flere andre store partier på tinget har lenge ønsket en politisk modell der svært få kommer til orde, utenom de som absolutt gjør det partiledelsen ønsker. Et mer direkte demokrati er selvsagt en enorm trussel mot de etablerte spillereglene på tinget, men er også det eneste som sikrer oss mot illiberale demokratiske tendenser. Slik en person nylig skrev på Facebook: Vvi har ikke folkevalgte lengre, vi har partivalgte, og de lar seg styre av alt annet enn velgerne.» Det synes jeg var godt skrevet.

Slik situasjonen er i dag, må vi endre valgloven direkte, og dette kan gjøres ved å legge stort nok press og fokus på temaet. Vi trenger en offentlig høring der vi alle deltar, og sier at vi ønsker en ny lov som gir rom for kandidater som ikke står på liste, til å bli skrevet opp på valgdagen av velgerne, både i kommune og stortingsvalg. Så kan man stemme demokratisk på han eller hun man mener burde representere en selv. I så fall vil vi nok se en sterk endring i hvem som representerer oss, og et langt mer styrket demokrati, istedenfor interne prosesser i Arbeiderpartiet som kun sikrer et knippe nordmenns makt.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Politisk teater med liv som innsats

Nylig møttes ministre fra Danmark, Tyskland, Østerrike, Hellas og Nederland i København og ble enige om konkrete skritt mot å opprette såkalte «return hubs» utenfor EU. Mennesker som oppholder seg i Europa uten oppholdstillatelse, skal sendes til tredjeland utenfor Europa, selv når de ikke kan returneres til hjemlandet. Dette selges inn som politisk innovasjon og handlekraft. I realiteten viser det at europeiske ledere mener enkelte menneskers lidelse er en akseptabel pris å betale for innenrikspolitisk symbolpolitikk. Det er alvorlig nok at sårbare mennesker gjøres til virkemidler i et politisk spill. Desto verre er det at både kunnskapen og erfaringene tilsier at prosjektet neppe vil virke etter hensikten, men med stor sannsynlighet vil påføre mennesker ytterligere lidelse. Et sentralt premiss for etableringen av «return hubs» er å redusere migrasjonen til Europa gjennom avskrekking. Men kunnskapsgrunnlaget peker i en annen retning: Restriktiv migrasjonspolitikk og avskrekkingstiltak gjør mennesker på flukt mer utsatte, samtidig som tiltakene har liten eller ingen betydning for beslutningen om å reise videre. Det uavhengige, danske kunnskapssenteret Mixed Migration Centre har gjennomført en undersøkelse blant 4118 flyktninger og migranter langs tre ruter over Middelhavet. 44 prosent hadde opplevd blant annet pushbacks, internering, deportasjon eller politiaksjoner.

Industri

Madshus-ski skal lages i Norge

120 år med skiproduksjon i Norge kan gå mot sin ende. De 32 ansatte ved skifabrikken til Madshus på Biri har blitt informert om at arbeidsplassen kan bli lagt ned og flyttet ut av landet. Madshus ski ble grunnlagt i 1906, og fabrikken på Biri er i dag verdens eldste skifabrikk som fortsatt er i drift. Det er en kulturinstitusjon. Det er styret som har fremmet forslag om å avvikle virksomheten. Fabrikken eies i dag av det tsjekkiske industriselskapet ConsilTech. ConsilTech eier skimerket Kästle og en skifabrikk i Tsjekkia som produserer både alpin- og langrennsski.

Kjekling

En merke­lap­penes mester

Klassekampen markerte 5. september min 80-årsdag – og utgivelsen av artikkelsamlingen «Kunsten å flytte fjell» – med en dobbeltside signert Rune Slagstad om «Allerns dobbeltkarakter». Redaksjonens hushistoriker skrev noe av det samme da Klassekampen fylte 30 år som dagsavis. Jeg kan derfor stadig glede meg over å ha vært både «propagandist» og «en journalistisk innovatør», samt en «lokal Gorbatsjov». I anledning åremålsdagen er jeg dessuten tildelt rollen som «pragmatisk revisjonist» og «en av disiplene til den sosialdemokratiske revisjonisten Eduard Bernstein». Som om ikke den siste nyheten var tilstrekkelig har jeg som «høyreavviker» vært så «marxist-leninistisk forblindet» at jeg ikke maktet å se at jeg egentlig alltid har vært «venstrepopulist». Merkelapp-karusellen bærer preg av at Slagstad her legger større vekt på konklusjoner enn argumentene for dem, en tendens Jon Elster var så frimodig å peke på i en kommentar til artikkelsamlingen «Spadestikk» (gjengitt i R.