Pisa-resultatene er en ubehagelig påminnelse om at skolen ikke lenger klarer å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. 41 prosent av femten år gamle gutter i Norge leser for dårlig til å greie seg godt i samfunns- og arbeidsliv.
Enkelte land har klart å unngå den store nedgangen de fleste europeiske land har opplevd. Et godt eksempel er England. Oppskriften på suksess virker å være å ikke følge OECDs anbefalinger. I stedet for å satse på OECDs ferdigheter for det 21. århundre, creativity, critical thinking, communication og collaboration, har engelskmennene valgt en annen retning. De har sett mer på hva som fører til læring i empiriske studier, enn på hva OECD definerer som fremtidens kompetanser.
England har derfor siden 2010 hatt en svært annerledes skolepolitikk enn Skottland og Wales, som har fulgt OECDs linje. Siden disse naboene er ganske like utenom utdanningspolitikken, får vi et naturlig eksperiment. Hvilken utdanningspolitikk gir best resultat? I Pisa 2025 følger Skottland og Wales med på den generelle nedgangen i Europa. England derimot er på topp-ti-listen i både lesing, naturfag og matematikk. Dette gir ganske store utslag for elevene. De 25 prosent fattigste elevene i England leser nå bedre enn gjennomsnittseleven i Wales.
De skolepolitiske endringene de gjorde i England innebar blant annet at lærerutdanningene fikk sterke insentiver til å undervise lærerstudentene i metoder som har vist seg effektive i empiriske studier. I Norge fikk vi lese- og skriveopplæring på nettbrett, i England har de gått tilbake til en rendyrking av lydmetoden for de minste.
Gjennom tydelige nasjonale standarder og eksamener har skolen fått et innhold med god progresjon og sammenheng. I Norge har vi gått i motsatt retning. Vi har kompetansebaserte læreplaner uten tydelige kunnskapsmål. Det er umulig å vite hva elevene kan fra før, og hva de bør lære før vi sender dem fra oss.
England har også utviklet et system for tydelige forventninger, konsekvent oppfølging og forutsigbare konsekvenser når skolens regler ikke følges. Tom Bennett, en lærer som fikk en viktig rolle i arbeidet for å innføre mer arbeidsro i skolen, begrunner systemet omtrent slik: Hvis elever gjentatte ganger forstyrrer undervisningen, ødelegger det mye av læringen for de andre. Hvis forstyrrelsen møtes med en mild sanksjon, slik som ti minutters gjensitting, vil fort 90 prosent av forstyrrelsene forsvinne. Da får vi en roligere skole, og vi har også identifisert hvem som trenger ekstra hjelp for å klare å konsentrere seg.
«Oppskriften på suksess virker å være å ikke følge OECDs anbefalinger»
Også her er kontrasten mellom Norge og England stor. Vektlegging av individuelle rettigheter har i Norge fått absurde og alvorlige utslag. Sosiologen Lars Erik Gjerde peker på at den norske opplæringsloven er formulert slik at klasserommet formelt sett er å regne som et anarki. Læreren har ikke lenger en autoritet nedfelt i regelverket, for i den såkalte «mobbeparagrafen» er det elevens opplevelse av enhver situasjon som skal legges til grunn for tiltak. I Oslo ble det i 2025 innrapportert over 6000 hendelser av trakassering, vold og trusler mot ansatte i grunnskolen.
I Pisa 2025 er England plassert i kategorien for lite forstyrrelser og høye prestasjoner i naturfag. Norge er i kategorien for mange forstyrrelser og lave prestasjoner. Dette utgjør store forskjeller, omregnet til undervisningsår ligger de engelske elevene over to år foran de norske.
Så hvorfor kan ikke vi i Norge også gjøre disse fornuftige endringene? For alle som ikke er kjent med det rådende pedagogiske hegemoniet kan det virke vanskelig å forstå. Men de endringene som ble gjennomført i England ble motarbeidet av både embetsverket og lærerutdanningene. De som har innført endringene i England har fått passet sitt påskrevet som autoritære personligheter med et forkastelig elevsyn. Bare ved å assosiere meg med Tom Bennett i denne kronikken har jeg vel blitt persona non grata i mange lærerutdanninger, men det får så være.
Kunnskapskravene som ble innført i England er ifølge den samme pedagogiske logikken et forsøk på å gjeninnføre en undertrykkende og indoktrinerende puggeskole. En anekdote viser utfordringen den konservative utdanningsministeren Nicholas Gibb hadde med å innføre ordet øving i læreplanene. Hans utkast til pensum i matematikk ble sendt ut på en uformell høringsrunde i embetsverket. Når utkastet kom tilbake var ordet øving strøket ut alle gangene han hadde brukt det, til sammen 64 ganger. Siden empirien er så tydelig på at øving er nødvendig, skrev Gibb det inn igjen – alle 64 gangene.
Det vil derfor kreve mye av politikere som vil endre retning. Heldigvis har vi fått en ny generasjon skolepolitikere, det virker som både Kari Nessa Nordtun og Mathilde Tybring-Gjedde forstår at vi må legge om kursen. Det er bare å håpe at det norske embetsverket følger etter.
Lærerledet undervisning av virkelige elever ser aldri perfekt ut i den gjenstridige hverdagsvirkeligheten. Men man gjør det ikke lettere ved å basere skolepolitikk på luftige forestillinger om hvordan elever burde være og hvordan læring burde foregå.
Lærar: Barn blir skåna for ubehag
