Endelig innrømmer Gyldendal forlag at de sviktet i det redaksjonelle arbeidet med Helene Uris roman «I mitt lune hi», og at fremtidige utgaver må korrigeres. Dessverre er innrømmelsen pakket inn i meningsløse anklager og misvisende beskrivelser.
Bibliotekar Geir Holme har i denne avisen påpekt at Helene Uri i sin siste bok har forfalsket det hun hevder er autentiske sitater fra en tingrettsdom. Det samme beskrev jeg i et leserinnlegg 15. juli. Vi påpeker begge at den redaksjonelle svikten dette viser fra forlagets side, kan være en mulig – og i så fall berettiget – grunn til at Kulturrådets innkjøpsordning valgte å «nulle» Uris bok.
I et svar til Holme fredag 11. september anklager forlagssjef i Gyldendal, Kari Marstein, ham for å oppfordre til «sensur» og «moralsk og etisk boikott», og spør om dette er en bibliotekar verdig.
Anklagen er absurd. At boken har blitt «nullet» i bibliotekenes innkjøpsordning betyr bare at forlaget ikke får betalt for eksemplarene de på eget initiativ sendte til folkebibliotekene da de søkte om å få den inn på ordningen, en økonomisk risiko de selvsagt er klar over hver gang de søker. Forlagssjefen vet at Uris bok er åpent tilgjengelig for publikum i alle folkebiblioteker som har mottatt den, eller anskaffer den ved økt etterspørsel. Den står klar på hylla sammen med de andre bøkene. Å kalle det «sensur» og «boikott» er mildt sagt villedende.
Bibliotekarer tilstreber absolutt det mangfoldet forlagssjefen etterlyser. Det betyr ikke at vi skylder å gi særskilte fordeler til bøker som påstås å inneholde fakta, men som på grunn av mangelfullt redaksjonelt arbeid inneholder beviselige usannheter og injurierende løgner.
Denne saken dreier seg om grunnleggende kildekritikk, som forlaget burde ha gjort selv før de utga boken. Sammenligner man tingrettsdommens originale tekst med Uris gjengivelser, finner man at hun har forfalsket et av sitatene, med den konsekvens at et av sakens ofre grunnløst beskrives som voldelig.
«Innrømmelsen kommer sent, og ikke særlig godt»
Forlagssjefen velger å bagatellisere det hele: «I boken er det forenklet en tvetydig passasje i dommen, med det resultat at en person muligens feilaktig tillegges voldelig atferd,» skriver hun.
Setningen er kort, men full av usannheter. Avsnittet i dommen er på ingen måte «tvetydig». Endringen Uri har gjort er heller ingen språklig «forenkling». Hun har byttet ut personene som omtales. I Uris forfalskede versjon ser det ut som et etablert faktum at et av ofrene har vært voldelig, selv om denne personen ikke engang er nevnt i det originale avsnittet.
På toppen av dette velger forlagssjefen å så tvil om personens uskyld, ved å kalle voldsanklagen «muligens feilaktig». Muligens! Det er så skamløst at man ikke finner ord.
Allerede i januar påpekte Morgenbladet at Uris sitatmanipulasjoner gikk langt ut over det hun hevdet. Likevel har forlaget og forfatteren i over et halvt år insistert på at alle sitatene er autentiske, og forsøkt å få debatten til å handle om noe annet enn forfalskning.
Først nå innrømmer forlagssjefen at de ikke «plukket dette opp», og lover at det aktuelle sitatet skal korrigeres i fremtidige opplag og utgivelser. Dette redaksjonelle arbeidet skulle åpenbart vært gjort mye tidligere – ikke minst i lys av de mange ukorrigerte eksemplarene forlaget nå har spredt til folkebibliotekene.
Innrømmelsen av de faktiske forhold kommer sent, og ikke særlig godt. Beklagelsen fremstår motvillig og hul. Den uthules ytterligere av forlagssjefens oppriktige indignasjon over at boken ikke automatisk skal inkluderes i alle biblioteker på skattebetalernes regning.
