Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har lagt frem nye Pisa-resultater som burde få alle som bryr seg om norsk skole til å stoppe opp. Norske 15-åringer har gått kraftig tilbake i lesing og matematikk, og 34 prosent presterer nå på de laveste nivåene i lesing.
Nordtun peker selv på at årsakene er flere og sammensatte, og løfter digitaliseringen frem som en viktig del av problemet. Der er jeg langt på vei enig med henne. Jeg har stått i klasserom hvor elever spiller, shopper eller gjør helt andre ting på PC-en mens læreren prøver å undervise. Jeg har sett barn klikke seg frem til riktige svar i digitale matematikk- og norskprogram, uten å forstå hvorfor svaret er riktig.
Skjermbruken må vi rydde opp i. Men dersom vi vil forstå hvorfor disse 15-åringene presterer som de gjør, må vi se lenger tilbake enn til skjermen foran dem.
Vi må tilbake ti år. Da begynte de på skolen.
Noen kunne allerede lese, andre hadde knapt oppdaget bokstaver. De kom med ulike erfaringer og ulik modenhet. Likevel skulle de inn i den samme skolen, med stadig tydeligere mål for hva de skulle mestre tidlig.
Med Kunnskapsløftet skulle lese- og skriveopplæringen starte på første trinn. I 2008 fikk de yngste fem ekstra uketimer på 1. til 4. trinn, to i norsk, to i matematikk og én i engelsk. Tidlig faglig innsats, mer måling og mer opplæring i lesing og regning ble svaret på bekymringen for elevers faglige prestasjoner.
Det kan høres logisk ut. Hvis barn skal bli gode til å lese, må vi begynne tidligere. Hvis de skal bli gode i matematikk, må de ha mer matematikk. Men læring skjer ikke automatisk fordi vi skrur opp dosen. Den trenger også et barn som har forutsetninger og som opplever mening i det som skal læres.
La oss forestille oss en av ungdommene vi nå snakker om. Da han begynte på skolen, var han kanskje supergod til å klatre. Han var morsom, fant på leker de andre ville være med på, løp fort, turte å prøve og var god til å hjelpe andre. Han var kreativ og lærelysten. I barnehagen var dette reelle ressurser. Han kjente seg flink.
Så begynte han på skolen.
Han oppfattet raskt hva de voksne var opptatt av. Bokstaver, lyder, lesing, skriving og tall. Han oppdaget også hva som ble målt. Ingen målte hvor godt han kunne klatre. Ingen kartla hvor kreativ han var i leken. Det kom ingen prøve i hvor god han var til å få med en ensom gutt i fotballkampen.
Lesingen ble målt. Og det fikk han ikke til. Ikke ennå.
«Læring skjer ikke automatisk fordi vi skrur opp dosen»
Som seksåring er forskjellen på «jeg er ikke klar for dette ennå» og «jeg er ikke god nok» vanskelig å skille. Han kjenner bare følelsen: Dette får jeg ikke til.
Jeg tror en viktig del av forklaringen på det vi ser nå kan ligge her. Mange av ungdommene som presterer svakt i Pisa, kan ha en skolehistorie som startet med en opplevelse av ikke å mestre det skolen tidlig viste dem var viktig.
Evalueringen av seksårsreformen viser at seksåringene har mindre lek på skolen, at førsteklasserommene er mer lærerstyrte, og at bokstavinnlæringen starter tidlig og prioriteres høyt. I forsøket på å skape bedre lesere, er jeg redd vi har laget en skole hvor noen barn tidlig får erfare at lesing er noe de ikke mestrer. De kommer skjevt ut fra hoppkanten.
Dette betyr selvfølgelig ikke at barn ikke skal lære å lese. Mange seksåringer elsker bokstaver og er klare som bare det. Poenget er nettopp at barn er forskjellige.
En norsk studie av rask bokstavprogresjon fant at elever som ble introdusert for bokstavene raskere, gjorde det bedre på bokstavkunnskap, ordlesing og staving ved slutten av førsteklasse. Også elever som strevde, så ut til å ha nytte av det. Det skal vi ta på alvor.
Likevel må vi være bevisste på hva denne studien undersøkte, og hva den ikke undersøkte. Studien undersøkte ikke hva som skjer med lærelyst, motivasjon, selvfølelse og forholdet til skolen over mange år. Den undersøkte heller ikke hva et barn mister når tiden til lek, bevegelse, undring og egenstyrt utforsking blir mindre.
Slike funn kan ikke alene avgjøre tempoet og organiseringen av skolestarten. Det må også være rom for pedagogisk skjønn.
Jeg påstår ikke at tidlig leseopplæring har skapt Pisa-fallet. Det vet vi ikke. Men når norske elever har fått mer skole, tidligere faglig innsats og mer måling, samtidig som resultatene nå er betydelig svakere enn i 2015, bør vi i det minste tørre å undersøke om vi på noen områder har begynt i feil ende. Kanskje vi bør lure mer på hvordan vi sørger for at barnet beholder lysten til å lære, i stedet for hvor tidlig vi kan få det til å lese.
Vi bør helt klart rydde opp i skjermbruken. Men hvis vi gjør skjermen til den enkle løsningen, risikerer vi å overse det mer komplekse spørsmålet om hva slags skole som møter barnet. For når skjermen er borte, står skolen igjen.
Hvis Pisa om ti år skal fortelle en annen historie, er det seksåringene som går inn skoleporten nå, vi må begynne med. Hos læreren som opplever rom til å møte ulike barn med ulike utfordringer og ulikt tempo, fordi de faktisk er ulike.
Dette er ikke mindre faglighet. Det er selve forutsetningen for at læring skal skje.
