Den 11. september feirer jøder verden over Rosh Hashanah, jødisk nyttår. En tid for ettertanke og refleksjon. Selv er jeg født og oppvokst i New York, og som jødisk newyorker undrer jeg meg over: Vet egentlig den norske offentligheten mer om jødisk død enn om jødisk liv?
Når jeg forteller ikke-jødiske nordmenn at jeg er jøde, får jeg ofte tre reaksjoner. Først får jeg høre om skoleturen de tok til Auschwitz. Flott, sier jeg, det er viktig. Så forteller de meg at de er etterkommere av den norske motstandsbevegelsen, og at deres forfedre ikke var medskyldige i nazismen og antisemittismen som feide over landet før og under andre verdenskrig. Jeg må si det er interessant at nesten alle jeg møter er etterkommere av disse modige få.
Deretter følger en langsom tango: en kalkulert frem-og-tilbake-bevegelse der vi forsiktig sirkler rundt temaet alle lurer på, sannsynligvis også du: Hva mener jeg om Palestina? Dansen begynner forsiktig. Vi utveksler vagt våre synspunkter på «situasjonen». For en tragedie, sier vi, og for hver bevegelse blir det tydelig hva vi egentlig sirkler oss rundt og sikter oss mot. Så til slutt avslører jeg at jeg er antisionistisk jøde. Jeg tror på frigjøringen av det palestinske folket, og jeg mener at Israel begår folkemord mot palestinerne. Jeg sier at jeg er forferdet over at historien om jødisk sikkerhet og traumer brukes til å legitimere den israelske regjeringens handlinger. Ofte ender samtalen der. Ikke med spørsmål eller nysgjerrighet, men med et lettelsens sukk.
Dette får meg til å spørre: Hvordan kan jeg, og min gruppe, Jødiske stemmer for rettferdig fred, åpne en dør til jødisk liv, som betyr så mye for meg? Hvordan kan vi gi rom til en annen, bredere jødisk identitet enn den som så ofte defineres gjennom et jødisk traume? Kan vi vise at vårt syn på Palestina er forankret i vår jødedom?
Derfor vil jeg skrive om at jøder har jobbet mot sionismen og etableringen av en jødisk stat i Palestina helt siden den første sionistiske kongressen i 1897. Denne motstanden er forankret i jødiske, moralske, politiske og religiøse tradisjoner, så vel som i bredere politiske og etiske diskusjoner. Jeg vil dele historier om de jødiske modige antisionistiske motstandsbevegelsene fra denne tiden, som spenner fra Øst-Europa til Marokko.
Jeg vil dele den jødiske visdommen som ligger til grunn for min motstand mot staten Israel. Den etiske tankegangen tikkun olam, som oppfordrer jøder til å reparere verden og bekjempe urettferdighet; pikuach nefesh, prinsippet om at menneskeliv alltid skal bevares; og l’dor v’dor, «fra generasjon til generasjon», som minner oss om å videreføre våre hellige verdier.
«Jeg håper nordmenn vil lære mer om jødisk liv»
Jeg vil dele at når vi sier «aldri igjen», motsetter vi oss dehumanisering, forfølgelse og folkemord av alle mennesker, ikke bare jøder. Jeg vil dele min egen erfaring om at trygghet og frigjøring ikke er avhengig av en jødisk stat – tvert imot, dens handlinger får meg til å føle meg mindre trygg – men at trygghet og frihet gjelder alle mennesker.
Jeg vil dele jødisk glede. Jeg vil at nordmenn skal synge og danse med oss, smake på maten vi spiser, knuse glass i et jødiske bryllup, løfte hverandre opp på stoler og rope «L’chaim» – til livet!
Noen vil da si jeg er en såkalt selvhatende jøde, men jeg tviler på at den som leser denne teksten vil komme til samme konklusjon. Jeg elsker å være jøde. Å være jøde bekrefter min tro på et fritt Palestina. Min antisionisme og min overbevisning om å kjempe for et fritt Palestina, er forankret i de jødiske historiene. Jødisk liv forteller oss at vi har et ansvar for andre og er en kilde til mening, glede og tilhørighet. Ikke en rettferdiggjøring for en jødisk etnostat.
Visse institusjoner i dette landet vil at den norske offentligheten skal tro at det bare finnes én legitim jødisk stemme og posisjon når det gjelder Israel. La meg derfor være helt tydelig: Det har aldri vært, og det vil aldri være én måte å være jødisk på. Disse kreftene vil at flertallet skal tro at legitim kritikk av staten Israel er antisemittisme. Ved å gjøre dette, forveksler de ikke bare motstand mot og spørsmål om sionisme med jødehat, men de klarer heller ikke å vise bredden og mangfoldet i jødisk liv.
Jeg håper nordmenn vil lære mer om jødisk liv og dets kompleksitet, og møte oss jøder og jødedom med spørsmål framfor frykt for å si noe galt. For mange jøder i dag er vår motstand formet av både vår jødiske oppvekst og av palestinernes krav til frihet og selvbestemmelse. Jeg håper derfor at jøder som er kritiske til sionismen, eller staten Israel, også framover får en plass i den offentlige sfæren. Jeg håper vårt levende jødiske samfunn vokser og blir mer synlig, og at vi stolt kan stå sammen i solidaritet med palestinerne og alle som jobber for et fritt Palestina.
Så la oss skåle, og si som vi sier i forbindelse med vårt jødiske nyttår: «L’shanah tovah» – måtte du ha et godt nytt år.
Teksten er oversatt til norsk av Mirjam Berg Abrahamsen og Julian Kramer.
