I sommer leste jeg tredje og siste del av Carl Frode Tillers romansyklus «Innsirkling». Trilogien som ble utgitt i Norge mellom 2007 og 2014, har altså først nå kommet på svensk. Da jeg forrige høst plukket opp den første romanen, var jeg begeistret. Tre bøker seinere følte jeg i stedet skepsis. Det var jeg ikke aleine om.
Trilogiens utgangspunkt er nok kjent for de fleste norske lesere. For å friske opp hukommelsen deres: Romanene dreier seg om at man følger noen personer som skriver brev til en viss David, etter at de har lest en annonse i avisa om at han har mistet hukommelsen og trenger å bli minnet om hvem han er. I kapitlene til de ulike skikkelsene veksler fortellerperspektivet mellom disse brevene og brevskrivernes liv slik det utspiller seg i dagene før.
Det svenske forlagets forfatterpresentasjon i boka forteller meg at «Innsirkling»-bøkene har vært litt av et fenomen i hjemlandet. Også i Sverige har lovordene haglet, men det har også kommet kritikk. I sin anmeldelse i den svenske avisa Expressen satte Jens Liljestrand til dels fingeren på hva som skurret også for meg. De utallige skikkelsene som forteller om David for ham selv (og for leseren), er identiske. «Etter 1000 sider med liknende syting begynner jeg å lure på hvorfor alle personer som kjenner David, synes å være selvopptatte kverulanter», skriver Liljestrand.
Selv hadde jeg nesten større problemer med hvordan det antatt avanserte formgrepet undergravde selve intrigen. Troverdigheten svekkes ved at samtlige romanfigurer som skriver til David, opplever et livsendrende vendepunkt noen dager før de får øye på annonsen. I tillegg til å være repetitivt, blir romanstrukturens skjøter – den konstruerte tilfeldigheten – her synlige for leseren.
Jeg stilte meg også spørrende til det allvitende perspektivet brevskrivernes liv blir beskrevet fra. Fra hvilken posisjon taler fortelleren? Hvem er det som liksom har gjort brevene tilgjengelige for leseren? Når det kom til stykket, opplevdes det hele både mer innviklet og underutviklet enn komplekst.
Forlaget som gjorde Carl Frode Tiller tilgjengelig i svensk språkdrakt, heter Flo og ble grunnlagt i 2018 med formålet å oversette prosa fra landene rundt Nordsjøen. Gjennombruddet innfant seg straks, med Ingvild Rishøis «Vinternoveller», utgitt i forlagets første år. Boka ble en salgssuksess – sett fra et svensk småforlags perspektiv – noe som synes å ha gitt Flo blod på tann når det gjelder konseptet. Det vil si å oversette populær norsk samtidsprosa med litterær originalitet.
Men mens forfattere som Rishøi, Tiller eller – for å nevne en annen på Flos liste – Maria Kjos Fonn kan bli kommersielle suksesser i Norge, får de aldri tilsvarende gjennomslag i hjemlandet mitt. Jeg tror det har sammenheng med at litteraturens rolle i Sverige er fundamentalt forskjellig fra den i våre naboland. Litteratur oppnår sjelden, eller aldri, status som kulturelle fenomener i Sverige, slik jeg opplever det er vanligere i Norge og Danmark.
«Tre bøker seinere følte jeg skepsis. Det var jeg ikke aleine om»
Danske Yahya Hassans debutbok fra 2013, som på slutten av utgivelsesåret hadde solgt over 100.000 eksemplarer i hjemlandet, trodde jeg lenge var et unntaksfenomen – en anomali som kunne forklares med diktsamlingens tematiske sprengstoff. Men i 2024 ble Glenn Bechs diktsamling «Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet» utgitt på det lille svenske forlaget Ellerströms, og jeg fikk vite at også den var noe så uvanlig som en kommersielt vellykket diktsamling, med 50.000 solgte eksemplarer. Sikkert mye fordi også den fikk drahjelp av det politiske innholdet, som tok for seg temaet homofobi i konflikten mellom by og land.
I Sverige var derimot mottakelsen lunken. Jeg var en av dem som anmeldte boka og mente at den var politisk overtydelig, og at den dessuten prøvde å komme kritikk i forkjøpet ved å gjøre seg selv umulig å anmelde. «Hvis du synes boka mi er dårlig, er du en innsnevret besteborger som ikke føler tilstrekkelig sympati med bygdehomofiles smerte – men synes du den er god, er det bare fordi du selv vil framstå som god», liksom. Den var altfor fiksert på leseren, noe som imidlertid ikke har vært til bokas fordel i Sverige, der den ikke har klart å finne sine lesere.
Svenske småforlag som Ellerströms og Flo kjemper stadig for sin overlevelse. Inflasjonen har gjort bokpublisering stadig dyrere, samtidig som den høyreekstreme regjeringen vår slakter kulturstøtta. Å kjøpe rettighetene til bøker som har solgt godt i våre naboland, framstår som et sikkert kort - men den slags status og salg som later til å være mulig ellers i Norden, kan de svenske forlagene bare drømme om. Det ville opplagt vært smigrende å tenke at det er fordi vi ikke kjøper disse bøkenes ufortjente hype, men dessverre har jeg ikke så høye tanker om mitt eget land.
For enkelte romaner oppnår faktisk status som kulturfenomener og bli «sommerens bok» – den ene boka kvinner (for 99 prosent av dem er kvinner) mellom 19 og 45 velger å ta med seg på stranda akkurat i år. Og de bøkene, de er alltid amerikanske.
