I skuffen har jeg en hvit t-skjorte det har blitt vanskelig tyde trykket på. Den er brukt så mye at det store, firkantede bildet som dekker brystkassen er blitt utydelig og blast. Teksten er fortsatt synlig, men t-skjorten er blitt pensjonert og flyttet fra hverdagsbruk-skuffen, til pysj og hjemmebruk-skuffen. Nå hentes den frem igjen, i et forsøk på å hedre en av de virkelige store. Teksten på bildet er Feminist Fight Club. Bildet viser Gloria Steinem, Bella Abzug, Shirley Chisholm og Betty Friedan på en pressekonferanse i 1971.
Fra jeg var ung, spirende og rasende feminist har Gloria Steinem vært et av mine store idoler. Den 92 år gamle legenden er gått ut av tiden, men kampen hun førte er ikke over.
Steinem vokste opp langt fra den stilen og glamouren som senere ble noen av hennes markører, som de ikoniske aviator-solbrillene, det stripete håret og sterke forsider i medier som Newsweek og Time Magazine. På 1930-tallet, da Steinem ble født, ble kvinner født inn i rollen som hjemmeværende kone og mor. Hun tilbragte barndommen på veien, i en campingvogn med en mor som slet psykisk etter å ha lagt egen karriere til side. Disse erfaringene formet henne, og hun så tidlig hvilke konsekvenser det fikk for kvinner som ikke fikk ta valg for sine egne liv. Hun brukte resten av sin egen tid på kjempe for at færre skulle oppleve det samme.
Steinem gikk ikke rundt problemene; hun gikk rett inn. I 1963 gikk hun undercover som Playboy Bunny for å skrive en undersøkende og avslørende sak om arbeidsforholdene bak Playboys glansede fasade. I 1969 skrev hun essayet «After Black Power, Women’s Liberation» i New York Magazine. Hun trakk opp viktige linjer mellom borgerrettsbevegelsen og den gryende kvinnebevegelsen, og argumenterte for at rase og kjønn er bygget på de samme undertrykkende strukturene. Essayet og samtalen som fulgte, sørget for at hun alvor ble en stemme i kvinnebevegelsen.
I 1971 satt Steinem seg ned ved samme bord som Bella Abzug, Shirley Chisholm og Betty Friedan for å stifte National Women’s Political Caucus, en organisasjon hvis formål var å få flere kvinner inn i amerikansk politikk. Kvinnene var forent i overbevisningen om at makt ikke skal gis, den skal tas. Året etter dette grunnla Steinem Ms. Magazine. Dette ble det første, landsdekkende feministiske tidsskriftet i USA. Hun var redaktør for magasinet i femten år og gjorde det til en sentral plattform der kvinner endelig (!) kunne skrive og lese om sine egne liv på sine helt egne premisser og ikke filtrert og redigert gjennom en mannlig styrt redaksjon, med et påfølgende mannlig blikk om hva som var viktig og korrekt.
«Steinem gikk ikke rundt problemene; hun gikk rett inn»
Også i synet på LHBT+-personer endret og utviklet hun seg. Etter en omdiskutert, transkritisk tekst i 1977 tok hun et tydelig oppgjør med sine egne holdninger, og fra 2013 var hun en uttalt forkjemper for transpersoners rettigheter.
Hun lot ikke som om hun var feilfri. Bevegelsen hun ga et ansikt ble, med rette, kritisert for i altfor stor å grad speile virkeligheten til hvite middelklassekvinner. Dette var kritikk hun tok på alvor, og hun presiserte flere ganger at den hun lærte mesteparten av sin feminisme fra, var svarte aktivister som Dorothy Pitman Hughes og Flo Kennedy. Dette var kvinner som sjelden fikk anerkjennelsen og æren de fortjente: «If it’s white, it’s not feminism. It includes all women, or it’s not feminism», sa hun.
Hun kjempet for retten til abort lenge før dette var «stuerent», vitnet for kongressen om Equal Rights Amendment og forble en svært tydelig stemme for reproduktive rettigheter helt til sin død. I 2013 mottok hun Presidential Medal of Freedom, en anerkjennelse av et livsverk som strakk seg lenger og bredere enn bare en bevegelse.
Det som slår meg når jeg nå ser tilbake på Steinems liv, er ikke bare alle kampene hun vant. Det er hennes åpenhet og vilje til å bli korrigert, til å lære, til å dele scene med andre og til å aldri late som om hun satt med den eneste fasiten for alle kvinner. Feminisme, for Steinem, var et prosjekt som aldri ble ferdig. Det var et rom som aldri ble ferdig bygd, med sprekker og hull som alltid måtte repareres.
Rommet Steinem bygde, står der fortsatt. Døren er åpen. Nå må vi ta fram solide materialer og finne hammer og sparkel for å sikre at det vedlikeholdes og bygges videre på. Kanskje er det den beste hyllesten vi kan gi henne.
