Storfilmen Odysseen har vært sommerens store snakkis. Selv om filmen kanskje er i overkant prosaisk, ligger det mytologiske laget under og de gamle gudene som en tråd gjennom fortellingen. I dag er selvsagt den gamle måten å tenke på om gudene helt forlatt. Hvem «tror» på Jupiter, Poseidon og Mars i dag? På makter som styrer over sine domener både i sjelen og i den ytre verden?
Men kanskje er det noe for oss å hente i denne måten å tenke på. Sjelen som arena for indre kamper mellom ulike krefter – kan vi kalle dem viljer? – går langt tilbake i vår historie. For de tidligste og mest sentrale psykologene, særlig Freud og Jung, var myter og fortellinger viktige verktøy for å forstå sjelelige krefter og konflikter. Vi kjenner alle til Freuds Ødipus-kompleks. Og kanskje er myten om Narcissus og Ekko et verktøy for å forstå oss selv i dag, et spor som Lena Lindgren forfulgte i det glimrende langessayet «Ekko» (2021).
Denne måten å tenke på kan være en nyttig korreks til det moderne, vestlige individ, som setter autonomi og fri vilje høyt. En forståelse av sjelen som bestående av mer eller mindre selvstendige krefter med handlekraft og egenvilje, som vi må forholde oss til, megle med, og temme. Den psykoanalytiske klisjeen «vi er ikke herre i eget hus» er det mye i.
Det handler litt om språket: Vi snakker om at jeg har de og de egenskapene. Kanskje det er mer som at egenskapene har meg. Jeg har lyst til det og det – men er det ikke snarere slik at lysten har meg? Eller hva med et prosaisk fenomen som interesse. Kan vi fritt bestemme hva som fanger vår oppmerksomhet og entusiasme? Er det ikke slik at det er interessen som fanger oss?
«Kanskje er det mer som at egenskapene har meg»
Antropologen McKim Marriott lanserte begrepet «dividual» for å forstå indisk og sørasiatisk oppfatning forståelse av hva en person er, som en kontrast til vestlig forståelse av en person som et avgrenset, autonomt selv – «individ» betyr jo «udelelig». Det kan være foruroligende å tenke at vi er mer eller mindre splittede og at det finnes nesten autonome krefter i oss. Å være et helstøpt individ med integritet, «hel ved», er jo et sterkt ideal i vår kultur.
Jung var vel kanskje den som gikk lengst i å se komplekser og arketyper som levende krefter. Det er psykologisk fullt mulig at de tar et menneske fullstendig i besittelse, skriver han i boka «Svar til Job» (1952). Den kanadiske psykologen Jordan Peterson opererer mye i denne tankegangen, særlig i «Mer enn bare orden – 12 nye regler for livet» (2021), oppfølgerboka til megasuksessen «12 regler for livet». Han sier rett og slett at vi har en rekke delpersonligheter i psyken. De mer negative kaller han «et kor av demoner», med alle grunntrekkene til en personlighet, selv om de er ufullstendige. Komplekser og arketypiske krefter kan ta rå, kraftfulle og mørke retninger.
Men de kan også virke positivt. Særlig innen hinduismen og indisk religiøsitet lever lignende forestillinger, det er som det er flytende overganger mellom gudene, naturen og det menneskelige. Manifestasjoner av det guddommelige kan man finne overalt. I skjønnheten og ynden til en bollywood-skuespillerinne kan gudinnen Lakshmi hatt en finger med i spillet. For av og til kjenner vi igjen bestemte kvaliteter som noen mennesker uttrykker på en påfallende klar og kraftfull måte. Er ikke vår egen Erling Braut Haaland et slående uttrykk for maskulin konkurransekraft, som en velsignelse fra guddommen Mars?
I klassisk jungiansk psykologi har menn en ubevisst feminin side – anima – og kvinner en ubevisst maskulin side – animus. Den viktigste Jung-formidleren i Norge, Astri Hognestad, spekulerer i sin siste bok «Livskriser, traumer og vår kreative kild e» (2026) i at én måte å forstå (noen) transpersoner på, kan være at det motsatte kjønns arketyp som med stor kraft kjemper seg fram fra det ubevisste og krever å komme til uttrykk.
I et slikt perspektiv må målet være å etablere et robust, styrende «jeg» som klarer å anerkjenne de ulike sjelekreftene. Hedre dem, selv om de skulle virke rå, upolerte og ufullkomne – slik jo antikkens guder var. Finne fruktbare måter å gi uttrykk for dem og inkorporere dem i livet på. For det er en dårlig idé å undertrykke og stenge dem inne. I buret vokser huskatten til en farlig løve.
