En av de første bokanmeldelsene jeg skrev er fra 1994. Kjell-Olof Feldt, svensk sosialdemokratisk finansminister fra 1982 til 1990, hadde gitt ut boka «Rädda välfärdsstaten!» Til leserne av «Röd Press» uttrykte mitt 17 år gamle jeg skepsis til Feldts oppskrift – å kutte i støtten til syke og arbeidsløse for å redde «kjernevirksomhetene»: helsevesen og utdanning.
Feldts bok kom ut kort tid før riksdagsvalget i 1994. Carl Bildts borgerlige regjering skulle kastes ut. Sverige hadde gått gjennom en opprivende økonomisk krise, der arbeidsledigheten hadde steget til ti prosent. Socialdemokraterna fikk hele 45,3 prosent av stemmene. Det var en lengsel etter en annen vei enn den høyrepolitikken som en kort stund hadde virket forlokkende.
Men det markedsliberale systemskiftet ble ikke utfordret av Socialdemokraterna. Snarere forvaltet de det, med delvis annen argumentasjon. Det befestet forestillingen om velferdsstaten som overdimensjonert og ineffektiv. Da forskerne Niklas Altermark og Åsa Plesner i en rapport fra 2021 oppsummerte dragkampen om velferdsstaten, konstaterte de at Socialdemokraternas «problembilder … har vært en del av en permanent maktforskyvning i svensk politikk». Rapporten heter «Vi skär ner i välfärden för att rädda välfärden: Det socialdemokratiska självbedrägeriet».
Da Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering kom til makten i 2006, hadde dette problembildet banet vei for flere kutt. Å «verne arbeidslinjen» begrunnet nye, kraftige innskrenkninger i retten til dagpenger, sykepenger og uføretrygd.
I den nylig utgitte antologien «For rikt for hvem?», som jeg har vært redaktør for, har jeg skrevet om disse endringene i Sverige. Kort sagt: Ja, det var mulig å redusere utbetalingene av offentlig støtte ved å stramme inn regelverket. Nei, det medførte ikke en tilsvarende økning i andelen i arbeid. Derimot førte det til økt sårbarhet for dem som av ulike grunner havner utenfor arbeidsmarkedet, og til større økonomiske forskjeller.
Nesten samtidig som antologien kom ut, startet en ny debatt om sykelønnsordningen i Norge. «Sykefraværet er for høyt. Og når så mange på venstresida tar avstand fra tiltakene, underkjenner man hele problemet og sender i verste fall ballen over til høyresida», sa helseminister Jan Christian Vestre (Ap) til Klassekampen 18. august.
For den som har fulgt disse debattene på begge sider av den norsk-svenske grensen, er det vanskelig å unngå følelsen av at dette er en velkjent film – uten lykkelig slutt.
«Det er vanskelig å unngå følelsen av at dette er en velkjent film – uten lykkelig slutt»
Det sesongjusterte sykefraværet i Norge var 6,6 prosent i første kvartal 2026. Dette er noe høyere enn i noen år før pandemien, men nesten nøyaktig det samme som for 5, 15 og 20 år siden. Det er ikke det inntrykket man får av den offentlige debatten, der hver tiendedels økning fører til rynkede panner på Dagsnytt 18, mens fallene (som er omtrent like vanlige) blir nevnt bare som korte notiser.
Det sykelønnsordningen gjør, er å på en fornuftig måte spre den kortsiktige økonomiske og langsiktige sosiale risikoen når folk av og til ikke klarer å jobbe. Samtidig har Norge, sammenlignet med andre land, et arbeidsmarked der mange er i arbeid – også grupper der det i land med mindre «sjenerøse» sykelønnsordninger er vanligere å falle helt ut av arbeidsmarkedet. Mange jobber samtidig som de har små barn, og mange jobber langt opp i årene. Dette er grupper der sykefraværet er relativt høyt. Hvis de forlot arbeidslivet, ville det være uheldig på mange måter, men det ville utvilsomt se bra ut for sykefraværsstatistikken.
Omtrent en tredjedel av det samlede sykefraværet er nært knyttet til forholdene på arbeidsplassen. Dette nevnes av og til i forbifarten i debatten. Men man må være – eller late som om man er – uvitende om hvordan opinionen formes for å unngå å se at fokuset ikke rettes mot arbeidsforholdene når utgangspunktet er at sykefraværet (alltid) er for høyt. Og i hvert fall ikke når tiltaket som foreslås, er å endre legenes økonomiske insentiver når de møter pasienter som har vanskelig for å jobbe som før.
Derfor blir det ekstra merkelig å lese at Vestre sier: «Vi risikerer at høyresidens premisser preger debatten». Dette er en korrekt vurdering – av regjeringens retorikk.
En av de viktigste styrkene til de nordiske velferdsstatene har vært å skape materielle forutsetninger for en solidarisk samfunnsforståelse: Egen trygghet gjennom systemene gjør det lettere å speile seg selv i andres behov. Dette er et annet premiss enn at det offentlige alltid må disiplinere den som trenger støtte – at de felles forsikringene utgjør en byrde, snarere enn delt rikdom.
Altermark og Plesner konstaterer at forsøkene på å legitimere en innstrammingspolitikk «sannsynligvis ikke har vært særlig vellykkede» – i løpet av denne perioden har «Socialdemokraterna … mistet omtrent en tredjedel av velgerne sine». De mener også at denne legitimeringen har redusert handlingsrommet for omfordeling og dermed tonet ned rollen til høyre-venstre-konflikten i politikken, noe som har kommet høyrepopulistiske krefter til gode.
Slike kostnader kan ikke utledes ut av budsjettabeller og NAV-statistikk. Men de er store.
