Midt i august dro Sylvi Listhaug med seg NRK til en rehabiliteringsleir i Våler. Der ville hun vise fram 25 år gamle Kristoffer Smedstad Bjerkreim, som for ti år siden fikk en hodeskade, og har måttet lære seg å snakke og spise på nytt. Nå er Bjerkreim på vei tilbake i arbeid.
Bjerkreim var ifølge Listhaug et levende argument for et av partiets mest radikale forslag, nemlig at ingen under 40 bør få varig uføretrygd. «Med mindre det er heilt opplagt at ein ikkje greier å jobbe, skal vi ikkje gi opp nokon», sa hun.
Det var bare et ørlite problem, og det var at Listhaug ikke hadde gjort hjemmeleksene sine. Bjerkreim viste seg nemlig å være uføretrygdet. Ja, faktisk mente han at uføretrygden hadde vært viktig for at han kom seg tilbake til arbeidslivet, som en økonomisk trygghet han trengte for å konsentrere seg om rehabilitering. Mannen Listhaug ville vise fram som bevis på at ingen under 40 år burde få varig uføretrygd, var i virkeligheten det stikk motsatte: Et sprell levende eksempel på uføretrygd fint lar seg kombinere med både rehabilitering og jobb.
Når jeg leser oppslag som dette, begynner jeg å lure på om høyresidas største parti i det hele tatt vet hva uføretrygd er. Da stortingsrepresentant Julia Brännström Northug skulle forsvare Frps forslag på Dagsnytt 18, framsto det som hun trodde at uføretrygd innebærer yrkesforbud. Realiteten er at mellom sju og åtte tusen uføretrygdede kommer tilbake i arbeid årlig. Mer enn hver fjerde uføre kombinerer trygd med arbeid, noe som er blitt enklere etter at Rødt fikk gjennomslag for å øke fribeløpet til 1G, slik at uføre kan jobbe mer uten å bli avkortet av Nav.
Ifølge Northug ser ikke Frp på uføretrygd som «en livsløpsytelse». Nei vel. Men livet tar ikke slutt ved fylte 40. Selv fylte jeg 40 dagen etter at Listhaug besøkte leiren i Våler. Jeg kan ikke si at jeg føler meg mer klar for å gi opp nå enn jeg gjorde for to uker siden. Sykdom kan vel ramme oss alle, enten vi er 39 eller 41.
«Livet tar ikke slutt ved fylte 40»
Sannheten er at Frp ikke har noen begrunnelse for å sette grensen for varig uføretrygd ved 40 års alder. De har bare tenkt på et tall. Metoden er symptomatisk for Frps forslag i trygdedebatten, der partiet mangler svar på selv de mest åpenbare spørsmål om egen politikk.
Hvem er det partiet mener er uføre av så «åpenbare grunner» at de skal få uføretrygd selv om de er under 40? Det nekter de å svare på, men i et intervju med Dagbladet sier Sylvi Listhaug at «hvis du har psykisk uhelse, så blir du ikke bedre av å sitte hjemme». Skal det forstås som at Frp trekker opp igjen 1800-tallsskillet mellom fysisk sykdom som reell og psykisk sykdom som en form for vondt i viljen? Ikke vet jeg. Verre er det at Listhaug neppe vet det selv heller.
Hva slags inntektssikring skal folk som Kristoffer Smedstad Bjerkreim få når han mister uføretrygden? Det vil ikke Frp svare på. De garanterer på den ene siden at ingen skal miste inntektssikring, og varsler på den andre siden at de vil «stramme inn Nav». Begge deler er ikke mulig samtidig.
Det er heller ikke samsvar mellom det Frp sier og det de foreslår. I fjor foreslo de å innføre «jevnlig behovsprøving» som hovedregel for alle uføre, også de over 40. Den gang skulle «ingen under 40 bli varig ufør», uten noen form for unntak for åpenbare grunner. Det er noe ganske annet enn partiet nå hevder de mener. Hva er sannheten? Jeg vet ikke, men de uføre fortjener å få vite det.
Det er 378.500 uføre i Norge. Det er syke og skadde mennesker som fortjener å bli behandlet med et minimum av respekt fra landets politikere. Frp kan begynne med å svare på de mest åpenbare spørsmålene rundt sine radikale forslag om å ta fra folk uføretrygden.
