Som relativt fersk direktør for Norsk Film AS fikk jeg våren 1997 et tips: Jon Fosse kunne kanskje la seg friste til å skrive for film! Tipset kom fra regissøren og klipperen Trygve Hagen, som hadde laget novellefilm av romanen «Naustet», en film jeg likte ordentlig godt. Den godeste Jon hadde selv vært litt delaktig i det prosjektet, og Trygve hadde altså fått inntrykk av at han kunne la seg lokke til å skrive et originalmanus.
Tre år tidligere, da jeg fortsatt var sjef på Den Nationale Scene, hadde Jon debutert som dramatiker hos oss, og det året jeg sluttet i Bergen fikk han sitt reelle gjennombrudd med «Namnet» (1995). Dette ble samtidig kulminasjonen på det som hadde vært det viktigste prosjektet gjennom mine ti år som teatersjef – arbeidet med å sikre den norske samtidsdramatikken og våre nålevende dikteres rettmessige plass på teatrenes repertoarer.
Denne tenkningen tok jeg med meg inn i filmen, der den ganske snart skulle vise seg atskillig mer kontroversiell enn i scenekunsten. Det var jo auteurene som den gangen fortsatt rådet grunnen i norsk filmbransje. Selvstendige manusforfattere hørte til sjeldenhetene, enn si diktere. Filmskaperne ville fortelle personlige historier. Men hvorfor måtte det absolutt være deres egne?
Som direktør for det som skulle være filmens nasjonalteater tenkte jeg det var min oppgave å bryte denne forbannelsen, ja, at det kanskje til og med var en viktig grunn til å gi en som meg jobben. Jeg tenkte uansett at dette måtte være den sikreste veien til den kvalitetshevingen det ble ropt så høyt på i norsk film midt på nittitallet.
Men slik ble det ikke. Jeg nærmet meg oppgaven fra forskjellige kanter, rekrutterte mange av våre mest interessante diktere, initierte prosjekter i både korte og lange formater, og i ymse sjangre. Men ekte pardannelser mellom forfattere og filmskapere uteble. I stedet ble det bråk og politikk.
Og i den kryssilden havnet til slutt Jon og hans manus.
Med vissheten fra vårt vellykkete samarbeid i Bergen tok jeg kontakt med Jon, og spurte om det stemte, at han kunne være interessert. Vi møttes over en øl, og da vi skiltes, var avtalen på plass. Jeg ante ikke hva slags historie han hadde i tankene, det hadde jeg ikke presset ham på, men slik jeg hadde gjort i Bergen sa jeg det rakk om jeg fikk en tittel, og den kom, med dette sitrende lille smilet hans – famlende og fast på samme tid: Bad Moon Rising.
Knappe halvannen måned senere fikk jeg et førsteutkast. Det var midt i ferien, men jeg leste det raskt – og her var det jo en film, skrevet med stor bevissthet om filmen som egen kunstart. Jeg husker jeg tenkte: At Jon viste seg å være en fullblods teaterdikter allerede ved første forsøk, tok oss alle på senga, men her skjer det igjen! Jon var riktignok bekymret for at manuset var for kort, men skrev at han så for seg «ein ganske langsam og ‘dvelande’ film, og når det er tilfelle ville det jo òg vere feil om eg skreiv ei historie som trong altfor mykje plass på å kunne stå oppreist».
«Vi møttes over en øl, og da vi skiltes, var avtalen på plass»
Av min korrespondanse fra den gang, ser jeg at Jon og jeg så gikk et par runder med manuset utover høsten ‘97, før Jon sa seg fornøyd for sin del, og jeg på min side mente det var modent for realisering. Dette er den versjonen som ligger til grunn for bokutgaven av manuset som nå utgis*, og da jeg leste den om igjen nå, etter at Erik Poppe tok kontakt med sin nyvakte interesse, må jeg si det var en vurdering som stod seg: dette kunne filmes.
Så hvorfor ble det ikke gjort? Vi hadde jo til og med en regissør på hånden – Trygve Hagen, som Jon allerede var fortrolig med.
Jo, vi hadde en regissør, så i første omgang var det ikke auteur-syndromet som stod i veien, iallfall ikke direkte. Men dit norsk filmbransje hadde utviklet seg på denne tiden, var det blitt svært dårlige kår for de smalere filmene, som denne. Med en første kalkyle på over 8 millioner, var det ikke mulig for Norsk film AS å finansiere prosjektet alene. Samtidig var ikke Trygve Hagen et navn som kunne pådra seg co-produsenter med penger – selv ikke NRK ville være med. Og selv om Jon Fosse faktisk var i ferd med å bli en størrelse, var han ikke på noen måte en garanti for de nødvendige besøkstall på kino.
Dermed ble det å gi seg auteurene i vold likevel.
Flere enn jeg nå husker av datidens sentrale filmskapere fikk Bad Moon Rising til vurdering. Men ingen bet på. Noen mente dette var for smalt per se, mens andre bare ikke «kjente seg igjen» i Jons univers. Og så var det selvsagt et par som mente at, jo, dette var interessant, men de måtte jo da få skrive manuset om til «sitt». For de fleste gjaldt det uansett at de hadde egne prosjekter de ønsket å prioritere.
Mens denne fruktløse jakten på et etablert reginavn til støtte for finansieringen pågikk, prøvde Trygve Hagen å nytenke prosjektet for sin del. Det innebar flere runder med forenkling av regikonsept og ditto redusert kalkyle. Til slutt presenterte han et opplegg basert på ulønnet stab og amatørskuespillere, filmet på video – men det ble rett og slett for urealistisk. Jeg tror også han visste at et så gjennomført filmmanus som Jons ikke kunne ytes rettferdighet på den måten.
For egen del stod jeg igjen med ett kort, som jeg hadde hatt hell med et par ganger som teatersjef – ja, faktisk også med Jon. Det innebar å utfordre forfatteren til å skrive noe i et kortformat, som kunne realiseres raskt og billig. Og gjerne med en regissør i tankene, kanskje til og med i dialog med regissøren. Slik kunne forfatterens metier bekreftes, og aller helst også en kunstnerisk allianse dannes. Slik debuterte dramatikeren Jon Fosse med enakteren «Og aldri skal vi skiljast», med regissøren Kai Johnsen som make.
Svaret på min utfordring til Jon som filmforfatter, ble et kortfilmmanus, skrevet for to navngitte skuespillere og som en invitasjon til en regissør jeg mente Jon skulle ha i tankene. Det ville blitt en liten perle av en novellefilm, og når den ikke ble noe av, skyldtes det en kombinasjon av helt utenforliggende – for det meste rent filmpolitiske – omstendigheter. Tittelen var Sula, men for den interesserte gjenfinnes teksten som en innledende sekvens i det som ble skuespillet «Ettermiddag».
Den dag i dag er det min overbevisning at om Sula var blitt laget, ville det også blitt film av Bad Moon Rising.
Hva Jon hadde kunnet tilføre norsk film i disse mellomliggende 26 årene, får vi aldri vite.
* «Sjølv er eg vel no så pass godt fornøgd med dette manuset at eg gjerne vil prøve å få det utgitt som bok, eit år eg har ein opning, det vil seie ikkje har eit skodespel som skal ut,» skrev Jon til meg i desember 1997. Men ‘opning’ ble det altså først etter 40 skuespill og en nobelpris.
