I 1898 og 1904 ble det avholdt to store internasjonale anti-anarkistkonferanser i Roma og St. Petersburg. På papiret skulle konferansene skape en forsterket innsats mot politisk terrorisme, etter at flere statsledere og monarker hadde blitt skutt og drept. Men de ble brukt til noe helt annet.
Politiske attentater mot autoritære ledere, tyrannicid, var ikke uvanlig på slutten av 1800-tallet. De ble utført av nasjonalister, populister, republikanere, sosialdemokrater og anarkister, for å nevne noen. Tiltakene som ble vedtatt i Roma og St. Petersburg rettet seg imidlertid i liten grad mot slike terrorister. I stedet ble de brukt til å gjennomføre repressive tiltak mot det mange anså som den største trusselen mot det bestående: Den raskt voksende arbeiderbevegelsen.
I flere land ble det innført «anti-anarkistlover», det ble iverksatt et europeisk politi- og overvåkingssamarbeid, og utallige migrantarbeidere ble arrestert og deportert. De fleste av dem hadde aldri gjort seg skyldig i noen annen forbrytelse enn å agitere for fagforeninger og sosialisme, eller være i besittelse av radikal litteratur. Lengst gikk St. Petersburg-protokollen, som ved sin undertegnelse våren 1904 bare fikk tilslutning fra kontinentets autokratiske regimer: Russland, Tyskland, Serbia, Østerrike-Ungarn, Tyrkia og Romania – og interessant nok Danmark og Sverige-Norge.
16. juli i år inviterte USAs regjering til en internasjonal konferanse i Washington, der de samlet delegater fra mer enn 60 land – deriblant Norge – for å diskutere en forsterket internasjonal innsats mot en påstått «gjenoppblomstring av ytre venstre-terrorisme». Utenriksminister Marco Rubio var vertskap, og sa i sin åpningstale at «Dette er en internasjonal konferanse fordi vi står overfor en transnasjonal trussel». Ifølge Trump-regimet består den av «sammenkoplede nettverk» som ikke anerkjenner «våre grenser», som «faktisk ikke tror på selve nasjonalstaten.» Målet er kartlegging og svekkelse av grupper hvis ideologi blir definert som antiamerikansk, antikapitalistisk, radikalt pro-transkjønnet og anarkistisk.»
Konferansen i Washington må ses som et ledd i USAs nye sikkerhetsstrategi, der målet er regimeendring i Europa og Latin-Amerika. I tillegg hadde konferansen trolig en innenrikspolitisk hensikt, ettersom det blir enklere å slå ned på opposisjonen dersom det kan hevdes at den har tilknytning til utenlandsk «terrorisme».
«Estrada ble idømt fengsel for å ha flyttet på en eske antifascistiske fanziner»
Konferansen er en oppfølging av Trumps presidentordre fra i fjor der han terrorstemplet «Antifa», og det påfølgende National Security Presidential Memorandum-7 (NSPM7), som peker på «antiamerikanske» sikkerhetstrusler fra amerikanske statsborgere. Om du synes slikt kan minne om de sakene som har versert i det russiske «retts»-systemet de siste dagene, der opposisjonspolitikeren Boris Nadezjdin er anklaget for «antirussisk virksomhet» og antikrigspolitikeren Lev Sjlosberg er blitt dømt til 11 år i fangeleir for å ha «vanæret» landets væpnede styrker, så har du helt rett. Det eneste som skiller amerikanerne fra russerne, er at straffeutmålingene så langt ser ut til å være mer drakoniske i Trumps USA enn i Putins Russland.
Et eksempel på det fikk vi i sommer, da Daniel Sanchez Estrada ble idømt 30 års fengsel for å ha flyttet på en eske antifascistiske fanziner. Saken hans var en del av straffeprosessen mot en gruppe demonstranter utenfor Prairieland Detention Center i Alvarado, Texas i fjor sommer, der ni personer ble dømt til sammenlagt 450 år i fengsel. «Fanzinene Sanchez-Estrada ble straffet for å ha flyttet, er ikke noe annerledes enn de revolusjonære pamflettene dette landets grunnlovsfedre hadde i tankene da de nedtegnet det første grunnlovstillegget,» sa Seth Stern, lederen av Freedom of the Press Foundation, da. Saken har for øvrig vakt oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet i norske medier.
Trump-regjeringen forfølger nå ikke bare enkeltpersoner, men også nettverk, givere og ideelle organisasjoner, og har forsterket innsatsen for å eksportere denne nye «krigen mot terror» til resten av verden. «Washington ønsker å behandle antifascisme som terrorisme, og de ber kontinentet som overlevde fascismen om hjelp», het det fra det amerikansk-kanadiske magasinet Between the Lines denne sommeren. Så langt har Trump-regimet fått napp i Giorgia Melonis Italia, som har vedtatt nye drakoniske sikkerhetslover, og i Javier Mileis Argentina.
Konferansen i Washington i sommer er blitt sammenliknet med den CIA-støttede Operasjon Condor, som ble etablert i Pinochets Chile i 1975. Den gang samlet diktaturene i Argentina, Chile, Uruguay, Paraguay, Bolivia og Brasil seg for å organisere et system med undertrykkelse, forfølgelse og utslettelse av venstreorienterte politiske motstandere i hele regionen. Det er også nærliggende å trekke paralleller til Mussolinis anti-antifascistiske sikkerhetspoliti, Opera Vigilanza Repressione Antifascismo (OVRA), etablert for ganske nøyaktig hundre år siden. Samtidig er det viktig å huske at det i 2026 er blitt tilsatt mange nye ingredienser. Den viktigste er trolig selskapet Palantir og deres KI-teknologi, som nå er i ferd med å bli fullt integrert i den argentinske statsarkitekturen.
Som Between the Lines minner oss på, finnes det ingen organisasjon som heter Antifa. Antifa er et ord, en forkortelse for antifascist, og blir en «terrorcelle» først når noen peker på en antifascist og kaller dem antifa, skriver de. «En stat som ikke kan finne en struktur, fordi det ikke finnes noen, og som ikke kan peke på noen forbrytelser, blir sittende igjen med å peke på selve troen», påpeker de. «Og den troen er ikke marginal. Vi er alle antifascister, eller burde være det.»
Og vi burde ikke bare være redde for det som nå tar form. Vi bør bli sinte, mye sintere enn vi er.
