Rønsen på fredag

Norge i verden

Kler vi virkelig rolla som Onkel Skrue?

Da jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Rønsen på fredag

Unntaks­til­stand?

Av alle merkverdigheter i forbindelse med Harald Vs bortgang: borgfred. Jeg begynte å stusse allerede torsdag i forrige uke. Rikshospitalet meldte at kongens tilstand var «alvorlig», hvorpå NRK straks stengte ned. I et helt døgn før Harald døde, lød statskanalen som om han allerede var død. En venn av meg ringte tidlig på kvelden og lurte på om ikke dette – unnskyld uttrykket – var overkill? Jeg sa meg enig, og verre skulle det bli de neste dagene. Det går jo ei grense for hvor mange intervjuer vi kan høre med folk som har hatt en «sterk opplevelse». Så finner sekretariatslederne i Frp og Arbeiderpartiet ut at det skal herske borgfred på politikkens område, helt til etter at kongen er gravlagt. Jeg veit ikke om jeg vil kalle det tragisk eller komisk, kanskje tragikomisk er best dekkende.

Nei, og atter nei

I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU. I møte med nei-folket argumenterer ivrige EU-tilhengere gjerne langs to hovedlinjer. «Verden ser helt annerledes ut i dag enn ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, mens dere mener akkurat det samme», og «også de som er under 50 må ha rett til å mene noe om denne saken». Begge deler er for så vidt riktige, men er det ikke en stund siden speilet ble oppfunnet? Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94? Ingen – «vi må sitte rundt det bordet der beslutningene tas». Og sånn er det også på nei-sida. Argumentet om nasjonal sjølråderett står like støtt.

Hjelp, bankran!

Tallet er 22.000.000.000.000. Eller 22 tusen milliarder, eventuelt 4 millioner kroner på hver nordmann. Vår felles formue, og det er faktisk på sin plass å sende noen takkens tanker til politikerne som i sin tid fant opp Oljefondet. Det fins nok av eksempler på statlige formuer som er sølt bort i korrupsjon og vanvittig luksus for overklassen. Men før vi veit ordet av det, kan hele pengebingen forsvinne – som dugg for sola! I hvert fall om vi skal tro sjefen for butikken, Nicolai Tangen. «Det fins ingen eksempler på at denne typen fond ikke har gått tapt», kan han fortelle – og man behøver slett ikke være spåkone for å skjønne at han har rett. Vi sitter nemlig ikke akkurat på håndfaste kronjuveler. Så godt som alt vi eier og har er investert i aksjer, og aksjer? Ja, de kan vitterlig omgjøres til verdiløse papirer før du rekker å si en million.