Ei god venninne av meg jobber med krevende pasientbehandling i helsesektoren. Rett som det er, kommer hun utslitt hjem. Hun gråter, fortvilet over at hun ikke strekker til for alle hun skal stille opp for. Ofte sover hun for lite, fordi turnusarbeidet tærer, eller fordi tankene på jobben holder henne våken.
Hun er vanligvis ei glad og lettlivet dame. Men jobben tapper henne for krefter. Da kjenner jeg sinnet boble. Skal hun, som bruker arbeidsdagen på å ta vare på andre, i tillegg ha dårlig samvittighet når hun selv trenger en pause?
Helseminister Jan Christian Vestre sa nylig til Klassekampen at venstresida må ta sykefraværet på alvor og gå inn i debatten. Det er jeg helt enig i. Men da må vi også diskutere hva i arbeidslivet som skaper fraværet. Mer enn en tredel av dem som i 2022 hadde sykefravær på over 14 dager, oppga at fraværet helt eller delvis skyldtes arbeidsrelaterte helseproblemer.
Likevel sniker det seg lett inn en moralisme i sykefraværsdebatten: Den enkelte arbeidstakeren må skjerpe seg og komme seg raskere tilbake på jobb. Men hva om vi retter blikket en annen vei?
Frischsenteret har på oppdrag fra Unio og KLP undersøkt relasjonelle belastninger og sykefravær. Resultatet er tankevekkende. Yrker med høy grad av relasjonell belastning har gjennomgående høyere sykefravær. Forskjellene består når forskerne kontrollerer for kjønn, utdanning og inntekt.
Høyt sykefravær i helse- og omsorgsyrker omtales ofte som et kvinneproblem. Kvinner har høyere sykefravær enn menn, og mange av de relasjonelt krevende yrkene er kvinnedominerte. Men Frischsenterets undersøkelse peker mot en annen forklaring: Det er ikke først og fremst et kvinneproblem – det er et yrkesproblem. Det er et viktig poeng.
«Hvor vi plasserer problemet, avgjør hvor vi leter etter løsninger»
De som går fra yrker med stor relasjonell belastning til mindre relasjonelt krevende arbeid, får ofte lavere sykefravær etter overgangen. Det peker direkte mot betydninga av arbeidet og arbeidsmiljøet.
Den nye IA-avtalen legger vekt på forebyggende arbeid med arbeidsmiljøet og på arbeidsgivers ansvar for tilrettelegging. Fra årsskiftet ble også arbeidsmiljølovens krav til det psykososiale arbeidsmiljøet tydeliggjort. Det er en viktig påminnelse når den offentlige debatten dreier mot stadig nye krav til den sykmeldte.
Her har også fagbevegelsen et ansvar. Solidaritet innebærer å forsvare gode ordninger også for arbeidstakergrupper som har helt andre belastninger enn en selv. Sykefraværet i helsesektoren angår også oss som har jobber langt unna pasientrom, turnus og krevende omsorgsarbeid.
Hvor vi plasserer problemet, avgjør hvor vi leter etter løsninger. Er det først og fremst arbeidstakeren som skal forandre seg, eller arbeidsplassen? Skal vi lete etter feil hos den enkelte sykmeldte, eller undersøke hva arbeidsgivere og myndigheter kan gjøre for at folk skal klare å stå i jobb?
Hvordan gikk det med venninna mi? Hun ville gjerne jobbe. Problemet var ikke manglende arbeidsmoral, men at arbeidet hun elsket, krevde mer enn det ga tilbake. Hun endte med å si opp og starte på ny utdannelse. Dermed mistet helsesektoren en dyktig og sårt tiltrengt ansatt.
Hennes historie er en påminnelse om at ambisjonen må være større enn å få ned fraværsprosenten. Vi må lage et arbeidsliv som folk både kan og vil stå i. Da holder det ikke å spørre hvordan vi kan få folk raskere tilbake fra sykemelding. Vi må også spørre hva slags jobb vi sender dem tilbake til. For å låne ei linje fra Klaus Hagerups «Ellinors vise»: Det må bli like fint å jobbe som å danse.
