Da NRK nylig spurte sju av landets største muslimske organisasjoner hva de mener om homofili, svarte bare to. Høyres Ola Svenneby brukte tausheten som bevis på det han kaller venstresidens «berøringsangst» for konservative holdninger blant muslimer.
Samtidig sirkulerer det, som alltid når dette temaet dukker opp, et fast repertoar av hadith-sitater – beretninger om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort – som skal bevise at islam entydig krever død eller forbannelse over folk som meg.
Jeg leder Tamam, en organisasjon for LHBT+-personer med muslimsk bakgrunn. Jeg får disse hadithene slengt i ansiktet fra to hold samtidig: av konservative trosfeller, og av islamkritikere som siterer akkurat de samme setningene som bevis på at islam er uforenlig med et fritt samfunn. Begge sider behandler disse tekstene som udiskutable sannheter. Det er de ikke. Det finnes en hel vitenskap for å vurdere hadith.
Hver beretning består av to deler: sanad, kjeden av fortellere som skal ha ført utsagnet videre fra generasjon til generasjon, og matn, selve teksten. Lærde har i over tusen år gransket begge deler og delt hadither inn i kategorier – fra sahih (autentisk) via hasan (god, men noe svakere) til da’if (svak), som ikke regnes som grunnlag for rettslige avgjørelser. At noe står i en anerkjent samling, gjør det altså ikke bindende.
Ta den mest siterte: «Den som dere finner gjøre Lots folks handling, drep den som gjør det, og den som det blir gjort med.» Den finnes i Tirmidhi, Abu Dawud og Ibn Majah. Den mest kjente overleveringskjeden er vurdert som god av hadith-kritikeren al-Albani, men uenigheten er dypere. Allerede rundt år 850 skal Ibn Ma’in ha forkastet overleveringen, og hans samtidige al-Nasa’i avviste den også. Samme påstand, vurdert ulikt av lærde i over tusen år.
«Forbannet er den som gjør Lots folks handling», er beslektet, og gradert ulikt av ulike lærde. Meningen er tolket forskjellig opp gjennom historien.
«Det finnes en hel vitenskap for å vurdere hadith»
Enda tydeligere blir det med hadithen «Stein den øverste og den nederste». Overleveringskjeden er kritisert av flere klassiske granskere, blant dem Ibn Abd al-Barr og al-Khatib al-Baghdadi. Hadithen som brukes mot lesbiske kvinner spesifikt, er av al-Albani selv vurdert som svært svak.
«Gift dere», sier profeten. Med hvem? Denne hadithen handler ikke om straff, men om plikt. I Sahih al-Bukhari, hadith 5065, sier profeten at den blant dere som har al-ba’ah skal gifte seg. Altså evnen, både økonomisk og fysisk, til å oppfylle ekteskapets plikter.Denne hadithen brukes daglig i enkelte muslimske familier til å presse skeive sønner og døtre og aseksuelle barn inn i heterofile ekteskap, som om påbudet gjelder alle likt. De fleste lærde er enige om at mangel på al-ba’ah – eller på lyst – ikke gjør ekteskap til en plikt. Noen går videre og kaller det en urett å inngå et ekteskap der man vet man ikke kan innfri sine plikter.
Likevel tvangsgiftes skeive i enkelte muslimske familier, i Norge som andre steder, i stort omfang. Familier som ville avvist enhver annen form for bedrag i et ekteskap, aksepterer uretten. Det er ikke fordi kildene tillater det. Det er fordi de i realiteten ikke følges.
Kildene har blitt gransket i over tusen år, åpent tilgjengelig for alle som vil se. Likevel ser verken de konservative trosfellene som siterer hadithene som fasit, eller islamkritikerne som siterer akkurat de samme setningene som bevis på religionens iboende vold, ut til å ta den seriøst. Begge leser tekstene som om spørsmålet er avgjort. Det er det ikke. Det gjør ikke islams syn på homofili og straff entydig, verken den ene eller den andre veien. Og å si det gjør meg verken til apologet eller frafallen. Det jeg gjør, er å forholde meg til en gransking islam selv har utviklet og videreført i generasjoner – samme håndverk lærde har brukt til å sile ut svake og oppdiktede overleveringer lenge før noen av oss ble født.
I Tamam møter vi unge hver dag som blir fortalt at troen og legningen deres utelukker hverandre, basert på tekster nesten ingen har bedt dem undersøke selv og som det ser ut til at andre tar for gitt. Andre blir giftet bort inn i ekteskap teologien (fiqh) selv har språk for å kalle urett. Til islamkritikerne som siterer disse hadithene som endelige bevis på islams vesen, og til mine mer konservative trosfeller, som siterer nøyaktig de samme hadithene som endelig bevis på Guds lov, dere fører en samtale om oss, ikke med oss.
Ti stille lenge nok til å høre forskjellen. Det er våre ekteskap, våre kropper og våre kilder dette handler om. Snakk med oss.