Ytringsfrihet: Bare ordet kan være nok til å få det til å velte seg i en. Ikke noe begrep har vi krangla så mye om de siste tiårene. Det har vært brukt som kamprop, parole, forsvarsvåpen, angrepsvåpen, krigssone, hundefløyte – det har blitt definert og redefinert, underforstått og overforstått. Men hvor kan vi starte en historie om ytringsfrihet i Norge? For eksempel her: tre forskjellige hendelser. Du vet det ikke ennå, men de henger sammen – de utgjør på et vis én begivenhet.
Bergen, Kongsberg, Christiania
12. november 1772: Første nummer av det lille tidsskriftet Tobaks-Discourserne er på gata i Bergen. Navnet høres kanskje fjollete ut i dag, men bladet tilhører et av 1700-tallets viktigste sjangre: spektatortidsskriftet, periodiske tekster hvor en fiktiv forsamling kommer sammen for å debattere – et tidsskrift som skal forestille en samtale. I Tobaks-Discourserne stikker et selskap av menn hodene sammen i piperøyken for å drøfte de mest bergenske spørsmål du kan tenke deg: fiskepriser, fattigvesen, næringsprivilegier, bybefolkningens klasser, organiseringen av brannvesenet – sånne ting. Tobaks-Discourserne er ikke det første tidsskriftet i Norge på 1700-tallet, ikke det beste heller. Likevel er én ting unikt med publikasjonen: Det er det aller første norske tidsskriftet noensinne i Norge skrevet og utgitt av en som tilhører allmuen. Redaktør og forfatter er den bergenske håndverkeren Ole Deberg – til daglig blokkdreier, det vil si at han dreide treblokker til seilskipenes rigger. Mennene som fører de langstrakte og ikke alltid like underholdende samtalene i bladet, er selvsikre, snakkesalige, ivrig røykende bergenske allmuemenn. Det er en slags åpenbaring: For første gang kan vi høre dem selv skravle i spaltene.
Et drøyt år tidligere – mai 1771: En delegasjon på tre mann bryter opp fra gruvebyen Kongsberg, Norges første virkelige industrisamfunn. Mennene har med seg et skriv til kongen i København. Det inneholder gruvearbeidernes klager og krav om lønn, arbeidsforhold, matvarepriser, livsbetingelser. Teksten er underskrevet av over to hundre arbeidere fra sølvbyen – blant gruvefolket hadde arbeidet med å komponere brevet og samle inn underskrifter pågått i flere måneder allerede. «Paa Egne og Samtlige Medarbejderes Vegne: Een for alle og alle for een» står det nederst. Aldri tidligere hadde arbeiderne kommunisert så ambisiøst med makta – eller så kollektivt. Skrivet blir begynnelsen på den største og mest langvarige arbeidskonflikten hittil i norsk historie. Først i 1775 stilnet arbeideruroen på Kongsberg. Da hadde myndighetene i København dømt og landsforvist flere av initiativtakerne, deportert den viktigste lederen til Vestindia og utarbeidet nye strenge lover om folkelig forsamlingsrett, ytringsfrihet og organisasjon – lover som skulle gjelde bare på Kongsberg. En sentral bestemmelse i særlovene var at det fra nå var strengt forbudt i sølvbyen muntlig eller skriftlig å bruke opprørernes opprinnelige uttrykk: «Een for alle og alle for een.»
Noen måneder før, antageligvis rett over nyttår 1771: Et håndskrevet manus leveres til trykker Schwach i Rådhusgaten i Christiania. Teksten har tittelen «De vita mentali, eller: Om det overnaturlige Liv». Hva slags bok snakker vi om nå? Faktisk den første kjente danske oversettelsen noensinne av den tyske skomakeren, mystikeren og filosofen Jacob Böhme (1575–1624) – en av de mest beryktede forfatterne i den protestantiske religiøse kulturen, en myteomspunnet seer og dissenter. Böhme hadde nok blitt lest av nysgjerrige lærde i Norge tidligere, men alltid i tysk original, ellers var forfatteren for farlig. Nå fantes en trykt dansk oversettelse tilgjengelig for vanlige lesere. Hvem oversatte og utga bokbomben? Enken Mette Magdalena Kyhneln fra Senja i Troms, omreisende harpist og sanglærer i Sør-Norge. Kanskje var en musiker som henne ikke formelt kvalifisert til en oversetteroppgave som dette, innrømmet Mette Magdalena i forordet. Men hvis alle alltid bare skulle gjøre ting de allerede kunne, ville «mange nyttige, ja høist Magtpaaliggende Ting blive uforrettede». Bedre å tøye egne grenser og få spredt dyrebare ord som Böhmes. I mars 1771 blir den nye utgivelsen avertert i adresseavisa i Christiania – av annonsen framgår det at harpespilleren nå selv bor i Kongsberg, i opprørsbyen: Den som vil, kan kjøpe den nye boka direkte av henne der.
En plutselig frihet
De færreste snakker om dette i dag. Likevel er det banebrytende, skjellsettende. Hva forbinder disse hendelsene, gjør dem til del av det samme? Ved en kongelig erklæring. 14. september 1770 ble det plutselig innført full sensurfrihet i Danmark-Norge:
Vi have saadan Betragtning efter nøje Overlæg allernaadigst besluttet, udi Vores Riger og Lande i Almindelighed at tillade en uindskrænket Frihed for Bogtrykkerierne saaledes: at fra nu af skal ingen være pligtig eller forbunden til at lade sine Bøger og Skrifter (…) underkaste den hidtil anordnede Censur og Approbation.
Reskriptet (kongelig befaling, red.anm.) du nettopp har lest, utgjør en av de mest overraskende og avgjørende begivenhetene i hele den norske historien: Fra nå av kunne alle skrive og trykke helt som de ville. Erklæringen var signert kong Christian VII, landets regent. Men den reelle opphavsmannen var livlegen og opplysningsmannen Johann Friedrich Struensee, som nå i praksis hadde full kontroll på kongens handlinger. Skrivefrihetsreskriptet var det første av Struensees mange reformforslag for det dansk-norske eneveldet.
Oppstandelsen var stor – og umiddelbar. I Sverige hadde man innført sensurfritak noen år før, men loven der hadde vært langt mer forsiktig, full av forbehold og unntak. Det unike med den dansk-norske bestemmelsen var at den var absolutt – at den tillot en «uindskrænked Frihed» for skrivere og trykkere. Noe liknende hadde ingen prøvd før, noe sted i verden. Nyheten ble begeistret dekket i både Europa og Amerika, Voltaire skrev svulstige hyllestbrev til danskekongen fra Paris. Undersåttene reagerte med forbløffelse. Og så med handling: De første frimodige debattskriftene kom på gata bare noen uker etter erklæringen. Etter noen uker og måneder til hadde pamfletter, nyhetsviser og flyveblad forandret offentligheten i København til det ugjenkjennelige.
Som de tre eksemplene viser, ble også Norge endret av Struensees erklæring – langt mer enn historikerne lenge har trodd. Selv en omreisende harpespillerinne på Kongsberg var nå klar over at sensurklimaet ga plass til en mystisk sannsiger som Böhme. Ole Debergs Tobaks-Discourser er ikke like kontroversielle, men bare tanken om en håndverker som redaktør for et politisk tidsskrift er i praksis umulig før skrivefrihetslovene.
Gruvearbeideroppropet på Kongsberg er tilsynelatende vanskeligere å knytte direkte til sensurfritaket, siden brevet ligner den politiske kommunikasjonen som alltid hadde vært tillatt i riket: ydmyke henvendelser direkte til kongen selv. Skrivet er likevel langt mer radikalt enn tidligere arbeiderklager. Blant initiativtakerne var lokale skrivere og intellektuelle som ganske sikkert kjente situasjonen i København. Kanskje var gruvearbeiderne til og med i direkte kontakt med debattanter i hovedstaden. I april 1771 fremmet i alle fall pamfletten «Det frievillige Slaverie eller kort Begreb om Sølvverket Kongsbergs nærværende Tilstand» arbeidernes sak i København. Ikke engang de slavegjorte kroppene på de vestindiske plantasjene kunne lignes med gruvefolket i Norge, mente den anonyme forfatteren, siden «en Slave mangler hverken føde eller Klæde» (en interessant påstand i seg selv), mens gruvearbeiderne på Kongsberg «opofrer sig frievillig til Landets Tieneste, og mangler begge Dele». Selv er jeg sikker på at Kongsberg-arbeiderne var klar over trykkefrihetslovgivningen, og trodde den innvarslet nye tider. Dessverre tok de feil.
Historiske spenninger
Hvorfor skrive om dette nå? Fordi en ambisiøs ny bok om ytringsfrihetens internasjonale historie endelig har gitt de svenske og danske trykkefrihetseksperimentene på 1760- og 1770-tallet oppmerksomheten de fortjener. Den engelske historikeren Fara Dabhoiwala har forsynt seg av ny forskning om skrivefriheten, og plassert Struensees reformer sentralt i boka «What is Free Speech. The History of a Dangerous Idea». For et verk som ønsker å være en virkelig global ytringsfrihetshistorie, ikke bare en fortelling om Nord-Amerika og de største europeiske landene, er det nordiske eksempelet kjærkomment.
I tillegg synliggjør skrivefrihetstida for Dabhoiwala noen av ytringsfrihetstradisjonens fundamentale spenninger. Struensees sensurreform var et storslått historisk øyeblikk; tekstene skapte et kaotisk, gnistrende karneval. Samtidig var reformene lite gjennomtenkte, begrunnet i ulike og ofte motstridende resonnementer. Sviktende forankring og manglende kulturelle koder skapte raskt en konfliktfylt, kolerisk offentlighet. I oktober 1772 forsøkte regimet å ta tilbake noe av kontrollen med et nytt, strengere trykkefrihetsreskript, som blant annet innskrenket mulighetene for anonymitet. Inngrepet kom for seint: I januar 1773 ble Struensee styrtet i en palassrevolusjon. I april 1773 ble livlegen så halshugd og offentlig partert i København – til voldsomt bifall nettopp fra den nye, høylytte opinionen Struensee hadde vært med på å skape. Slik munnet de imponerende skrivefrihetsreformene ut i en aggressiv og angstbitersk politisk kultur, som endte med å umuliggjøre Struensees progressive reformer og i praksis gjeninnsatte en langt mer reaksjonær og autoritær statsledelse. Skrivefrihetsperiodens virkelige historiske vidunder, det store tilfanget av bredt demokratiske folkelige tekster og politiske initiativ, var trolig noe av det siste Struensees regime ønsket seg da trykkefriheten ble innført.
Alt dette underbygger Fara Dabhoiwalas hovedpoeng: Det har aldri eksistert noen heroisk gullalder for ytringsfriheten som vi sviker med kompromiss og krangler i dag. Ytringsfrihetstradisjonen var tvetydig og motsetningsfull fra begynnelsen av. Selv på 1700-tallet er ytringsfrihetsidealet politisert, uavklart, manipulerbart – ja ofte hyklersk. Ytringsfrihet har gjennom hele sin historie vært vanskelig både å forstå, regulere og praktisere. Ingenting av dette gjør ytringsfrihetsbegrepet mindre viktig eller politisk virksomt. Men det burde kanskje gjøre det lettere for oss å diskutere det i dag, uten så raskt å gå i lås.
De harmløse ordene
«What is Free Speech» er åpenbart skrevet som innlegg i nåtidas ytringsfrihetsdiskusjoner. Det er kanskje talende da at verket er svakest som debattbok – innimellom kan Dabhoiwala virke både enøyd og påståelig. Likevel forteller boka en annen historie om ytringsfrihet enn vi er vant til å høre – en historie som åpner andre dører og nye rom i begrepet. Bare det er av verdi.
«Sticks and stones may break my bones / But words will never hurt me», heter det i det mye siterte engelske barnerimet. Så mye i den moderne ytringsfrihetstradisjonen hviler på denne tanken: At det er fundamental forskjell på handling – stokker og stein som skader oss – og all verdens harmløse ord. Men den første kjente forekomsten av denne frasen er faktisk så seint som i 1862, påpeker Fara Dabhoiwala. Før råder en annen overbevisning. I Siraks bok i Bibelen står omtrent det motsatte: «Slag fra en pisk gir sår, slag fra tungen knuser bein.» Tungen «er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt», heter i Jakobs brev i Det nye testamentet: «Ja, en liten ild [fra tungen] kan sette den største skog i brann!» Det moderne skillet mellom ord og handling er åpenbart et nyttig juridisk prinsipp, som redder oss både fra paranoia og overdreven regulering. Men som utgangspunkt for kulturell diskusjon og selvforståelse er tanken ytterst fattigslig.
«Det har aldri eksistert noen heroisk gullalder for ytringsfriheten som vi sviker med kompromiss og krangler i dag.»
I tillegg er den jo feilaktig! Selvfølgelig skader språket. Språket er skjønt – og skrekkelig: Ord kan bygge verdener, men også ødelegge dem. Se rundt deg, og tenk på tekstene du leser hver dag, setningene du hører: Hva om bibelforfatterne hadde rett? Tenk om kvaliteten på samfunnet vi lever i, og fellesskapene som omgir oss, faktisk kan måles ut fra kvaliteten på språket vi bruker sammen? Rikdommene i det, dybden og meningsfylden, mangfoldet og åpenheten, sangen, spenningene, sinnet. Hva ville vi gjort om vi på samme måte som skriverne og trykkerne Danmark-Norge i 1770 plutselig fikk offentligheten og det felles språket i gave på ny? Hvordan ville det da vært best å diskutere ytringene og friheten vi forvalter?
Frihet i tanke og tro
I menneskehetens lange historie er ytringsfrihet unntaket. Selvfølgelig fordi så mange av fortidas samfunn har vært hierarkiske eller autoritære. Men også på grunn av denne eldgamle innsikten: Språket handler – ord «kan sette den største skog i brann». Derfor var tidlige historiske modeller for ytringsfrihet alltid begrensede, påpeker Fara Dabhoiwala. Å overlate politikk og statsstyrelse til åpen samtale var for farlig. I stedet etableres egne situasjonsbetingede rom for frie ord. Antikkens grekere snakket om parrhesia, friheten til å snakke helt fritt og sant til makten – men da gjerne knyttet til spesielle settinger, som retten, tinget eller teateret. Helt tilbake i middelalderen finnes også de første spredte forestillingene om en egen akademisk frihet – at en innen vitenskapen måtte ha mulighet til å tenke alle tanker, for å kunne avdekke sannheten til slutt.
Det første virkelige dramatiske spranget skjer i de radikale delene av den protestantiske tradisjonen etter reformasjonen. Hvis den enkeltes tro skal lede til frelse, må alle få utvikle denne troen fritt – ingen sann tro kan tvinges fram med makt. Det er enda ett av den moderne ytringsfrihetstradisjonens paradokser: At det er i protestantismens mest krinklete kroker, blant sære spiritualister, skapkabbalister og andre mystikere, at de første modellene for toleranse, tanke- eller samvittighetsfrihet dyrkes fram i den tidligmoderne perioden. Det er den harpespillende esoterikeren Mette Magdalena Kyhneln som burde vært norske ytringsfrihetskrigeres helt i dag, ikke strenge og snobbete mannlige opplysningsfilosofer seinere.
Når den feirede liberale foregangsmannen John Locke prøvde å teoretisere tanke- og ytringsfriheten etter borgerkrigene i England på 1600-tallet, var det for eksempel fortsatt denne begrensede religiøse ytringsfrihet han tok utgangspunkt i. Ennå skulle det politiske unntas debatt, og talefriheten forbeholdes gode protestanter – selvfølgelig var åpenbart samfunnsskadelige meninger som ateisme eller katolisisme forbudt.
Det er først med de såkalte Cato-brevene, publisert anonymt i engelske aviser mellom 1720 og 1723, at det blir virkelig vei i den liberale vellinga. Her argumenterte forfatterne John Trenchard og Thomas Gordon som de første for en absolutt og ubegrenset politisk ytringsfrihet. «Uten tankefriheten finnes ingen visdom», skrev de, «og uten ytringsfriheten heller ingen felles frihet.» Det er vanskelig å ikke bli inspirert av sånt frigjørende vågemot. Cato-brevene ble blant århundrets mest leste og innflytelsesrike tekster – og en direkte inspirasjon for de forskjellige radikale konstitusjonene fra tiårene rundt 1800, fra den amerikanske helt til den norske.
«Alt det som aldri har vært sagt før! Alle de som aldri har snakket.»
Likevel er ikke Fara Dabhoiwala imponert. I praksis overførte Trenchard og Thomas Gordon den tidligere religiøse ytringsfrihetstenkingen nokså uendret over i det politiske feltet, mener han. Da fulgte en rekke ubegrunnede forutsetninger med – ikke minst tanken om det guddommelige forsynet, som alltid garanterte godt utfall på den frie debatten, uansett hvor hissig eller hatefull den måtte være i øyeblikket. I tillegg fortiet de to drevne journalistene helt bevisst de negative konsekvensene av den uregulerte offentligheten de argumenterte for. Begge var de selv utmerket klar over hvordan den nye, mektige trykkekulturen kunne brukes til å spre løgn og desinformasjon, dyrke konspirasjonsteorier eller skade motstandere. Likevel påsto de i tekstene at folkets intensjoner i offentligheten alltid egentlig var redelige, og at bare den som faktisk hadde oppført seg kritikkverdig, virkelig kunne skades av kritikk. Sånn maktet de å lage en ren og ryddig og medrivende teori om ytringsfrihetens nødvendighet – og skape den moderne ytringsfrihetsfundamentalismen. Men de ga ingen gode svar på de gamle spørsmålene om språkets destruktive krefter. Vi er tilbake ved paradoksene igjen: Struensees frigjørende reformer i 1770 ville vært utenkelige uten Catos brev på 1720-tallet – men problemene som til slutt innhentet skrivefrihetsperioden, sprang direkte ut av de samme modellene.
Ytringsfrihetsabsolutismen var heller aldri så absolutt som den ga inntrykk av. I de amerikanske koloniene forsynte Catos brev misfornøyde undersåtter med nye slagord i kampen mot det britiske tyranniet utover på 1700-tallet. Samtidig ble ytringsfrihetsideologien brukt som rent middel til undertrykkelse: Retten til å tale og resonnere fritt ble en av de sentrale distinksjonene som skilte frie hvite borgere fra svarte slaver i de amerikanske statenes rasistiske hierarki – det frie ordet var et definerende hvitt privilegium.
Hjemme i Europa var ytringsfriheten heller ikke ment å tilhøre alle. De viktigste gruppene plassert utenfor det offentlige samtalefellesskapet var nettopp dem vi møtte i de innledende eksemplene: kvinner som Mette Madalena Kyhneln, allmuefolk som Ole Deberg. Det er et av de unike trekkene ved den dansk-norske skrivefrihetslitteraturen fra 1770-årene at også sånne marginaliserte grupper, språk og identiteter kom til uttrykk i trykkekulturen – enten direkte ved at folk tok ordet selv, eller ved at de ble etterapet og representert av kreative publisister. Aller farligst og mest forbudt var den kollektive kommunikasjonen vi så danne seg på Kongsberg i sensurfraværet. Videre opp gjennom store deler av 1800-tallet ble det en sentral liberal kampsak både her i Norge og ute i Europa å forhindre at nettopp sånne stemmer kom til uttrykk som søkte å formulere et fellesskap, en organisasjon eller et parti – alt annet enn det frie, isolerte individets ord undergravde selve ytringsidealet.
Det er enda et paradoks for Fara Dabhoiwala: Ved utgangen av 1700-tallet var det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten som individuell rettighet allerede vel etablert både i Europa og Amerika. Likevel fortsatte uenigheten om hvem som kunne gjøre krav på ytringsfriheten – om og hva som fortsatt måtte forstås som uønsket, skadelig eller undergravende tale. Akkurat disse tingene har vi fortsatt å diskutere fram til i dag, langs stadig skiftende fronter, selv om de juridiske prinsippene som skulle rydde uenigheten av veien, for lengst har vært på plass.
Hvorfor er det slik? Fordi disse spørsmålene om de frie ytringenes subjekter eller innhold ikke dypest sett juridiske, slik Dabhoiwala ser det. I stedet er det grunnleggende politiske og kulturelle spørsmål, som må avklares igjen og igjen gjennom politisk og kulturell kamp. Siden spørsmålene handler om språk og ytringer, og språk og ytringer alltid får betydning gjennom skiftende kontekst og situasjoner, er de heller ikke spørsmål som vil kunne besvares én gang for alle. Akkurat som det aldri har eksistert noen ytringsfrihetens gullalder i fortida, kan vi derfor heller aldri glede oss til noen enkel ytringsfrihetsframtid: Vi er bare pukka nødt til å fortsette å diskutere disse tingene, i all evighet. Når er det språket skaper, og når skader det bare? Alle samfunn må på et eller annet plan ta stilling til det. Når ytringsfrihet har vært vanskelig og konfliktfylt fra begynnelsen av, er det fordi frie ytringer faktisk er vanskelig og konfliktfylt i menneskelige fellesskap.
Teknologiens premisser
Det Dabhoiwala kunne ha skrevet mer om, er teknologisk og mediemessig endring. Når forestillingene om de frie ytringene endret seg så dramatisk i den tidligmoderne perioden, skyldes det framfor alt trykketeknologiens gjennombrudd, som radikalt endret premissene for hele den samfunnsmessige kommunikasjonen. Det er dette vi får se i den dansk-norske skrivefrihetsperioden: At ny medieteknologi og nye uttrykksformer blir gjort tilgjengelig for nye grupper – at trykkekulturen plutselig blir enda mer nærværende og relevant for nye mennesker. Det eventyrlig og euforiske ved skrivefrihetstekstene har utspring her: At en blokkdreier kan skrive spektatortidsskrift, at en harpespillerinne kan bli oversetter. I pamfletter langt borte kan arbeiderne på Kongsberg speile sine egne erfaringer og oppmuntres til å ta ordet selv.
Den plutselige demokratiseringen av kommunikasjonen skapte samtidig fundamental kulturell usikkerhet. Hva skal gjøres med alle disse nye ordene? «Publique Skribenter burde i det mindste blive nogenledes ved Rimelighed», kommenterer en indignert innsender i avisa i Bergen, som har hisset seg opp over et av Ole Debergs forslag i Tobaks-Discourserne. Kommentaren bærer ekko i seg av en eldre forestilling: At alt som er trykt, også med nødvendighet er tillitverdig, vektig. Etter skrivefrislippet er det vanskeligere for offentligheten å stole på det. Usikkerheten forblir etter at sensurbestemmelsene strammes inn: Antallet utgitte tekster økte radikalt i årene under Struensee, og tallet sank aldri tilbake igjen til nivået fra før 1770. Hvis leseren ville finne ut hva som var verdt å lytte til, måtte de gå fram annerledes enn før.
Erfaringene i Danmark-Norge er del av en større tillitskrise i de europeiske offentlighetene på 1600- og 1700-tallet: Trykt autoritet var ikke lenger selvsagt – troverdighet måtte bygges på annet vis. Ut av denne krisen vokser den diskursive infrastrukturen som fortsatt omgir oss i dag: Forlag, forfatterinstitusjon, rettighetslovgivning, bokhandel, anmelderi, akademisk analyse – alt er institusjoner ment å rydde i den uoverskuelige trykte tekstkulturen. Seinere kommer organisasjoner, partier, subkulturer og motkulturer til som oppretter egne tillitsmekanismer, autoriserer egne ytringer. Hvis ytringsfrihetsspørsmålet i perioder de siste par hundre årene har framstått noe mindre konfliktfylt, mer avklart, er det fordi disse institusjonene på forskjellig vis har virket. Når konfliktene i dag er allestedsnærværende, er det igjen delvis fordi nye teknologiske endringer – og politisk og kulturell uforstand i møte med endringene – har bragt de gamle institusjonene til randen av kollaps. Mekanismene som støter ut løgn og falskneri, og skaper samtale, sammenheng eller substansiell konflikt, er svekket. Med KI, som ikke bare drastisk forandrer ytringens status, men også utfordrer hele konseptet om menneskelig mening, står vi overfor den største ytringsfrihetstrusselen noensinne, selv om nesten ingen ennå snakker om det på den måten.
Det er lett å bli desillusjonert da. Eller kynisk, slik Fara Dabhoiwala innimellom kan virke. Litt kynisme kanskje også være på sin plass, i møte med et begrep så oppblåst og overstyrt som ytringsfrihet. Håpløshet derimot, har vi ikke råd til. Da kan det igjen kanskje hjelpe å tenke på skrivefrihetstekstene. Det vi hører i skriftene til Mette Magdalena Kyhneln og Ole Deberg, eller i det kollektive skrivet til Kongsberg-arbeiderne, er lyden av det nye. Det er lyden av frihet. For en som har befunnet seg lenge i de eldre 1700-tallstekstene, er det helt svimlende plutselig å komme ut i dette tekstlandskapet: Alt det som aldri har vært sagt før! Alle de som aldri før har snakket. Det er faktisk sensurfritaket, en enkel, men drastisk politisk institusjonell endring, som lot alt dette komme til uttrykk – som lot det skje. Dette er det vi bør snakke om når vi snakker om ytringsfrihet: Hvordan skape sånne frigjørende forandringer i dag? Dette er ytringsfrihetens virkelige spørsmål: Hvordan få høre lyden av det nye? Hvordan la det andre få lyde. Alltid.
