Signert

Den geniale autisten

Jason Arday-saka er ei påminning om alltid å stille kritiske spørsmål, også til sterke historier.

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Denne teksten er skrevet og trykket før det ble kjent at Jason Arday var funnet død. Red.

For to veker sidan hadde eg aldri høyrt om Jason Arday. No veit eg at han er ein flott mann med dreads som rekk ned til leggane hans. Eg veit at han er den yngste svarte som nokosinne har blitt tilsett som professor på universitetet i Cambridge. Eg veit at han er oppteken av representasjon av svarte og nevrodivergente i akademia. Eg veit at han er diagnostisert med autisme, at han ikkje kunne snakke før han var 11, at han ikkje kunne lese og skrive før han var 18.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Signert

Takket være Rinkeby og Rosengård slipper svenskene fire år med høyre­ra­dikal dreining.

Hvor mange kjendiser kan litte­ra­turen egentlig bære?

«Å være antika­pi­talist anses som så crazy at partiet ikke tør å tenke på hva det innebærer»