Hjelp, bankran!

Norge i verden

Da jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken. En «borgerlig leser» framholder for eksempel det enkle faktum at avskaffelse av fattigdommen i verden er det beste vern mot den flyktningstrømmen som så mange er opptatt av, og som er forutsett å ville mangedobles når klimakrisa tørker ut store landområder. Jeg mener dette til sjuende og sist er et spørsmål som staves så enkelt som så: solidaritet. I det store og hele veit alle nordmenn at vi sitter på den grønne greina, at vi er vinner i lotto hver eneste uke. Nei, jeg er slett ikke blind for at mange av oss sliter med å få endene til å møtes i dagliglivet. Men om vi løfter blikket: Vi bor i et land som renner over av penger; det vi opplever av flom, ras, skogbrann og «snøkaos», er krusninger på jordas overflate målt mot naturkatastrofene som rammer (stort sett) de fattigste landa i verden. Vi har verdens beste pensjons- og sjukelønnsordninger; vår befolkning ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning. Sånn kunne jeg fortsatt – og oppå det hele har vi fossefall, fisk og olje! Naturressurser vi aldri har jobba for, men arva! Store deler av vår rikdom har tilkommet oss like enkelt og kostnadsfritt som laksearving Gustav Magnar Witzøe har «opparbeida» sin formue! Så skulle vi ikke dele litt rundhånda? I en ideell verden: Er det ikke sånn at Norge – på grunn av våre naturgitte forhold – burde forvalte rikdommen tilfeldighetene har gitt oss, men at formuen i siste instans burde tilhøre verdens folk? Og er det ikke da nærmest naturgitt at i det minste venstresida burde sette dagsorden med dette som utgangspunkt? Noen millioner mennesker mangler hiv- og ebola-vaksine. Hva hindrer Norge i å betale hva det koster å lindre lidelsene? Fordi «Norge kan jo ikke redde verden»? Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi oppføre oss som om Onkel Skrue var vårt moralske kompass? Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.