Rønsen på fredag

Hjelp, bankran!

Hva om vi tok på oss spanderbuksene, og ga bort deler av Oljefondet?

Tallet er 22.000.000.000.000. Eller 22 tusen milliarder, eventuelt 4 millioner kroner på hver nordmann. Vår felles formue, og det er faktisk på sin plass å sende noen takkens tanker til politikerne som i sin tid fant opp Oljefondet. Det fins nok av eksempler på statlige formuer som er sølt bort i korrupsjon og vanvittig luksus for overklassen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Rønsen på fredag

Nei, og atter nei

I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU. I møte med nei-folket argumenterer ivrige EU-tilhengere gjerne langs to hovedlinjer. «Verden ser helt annerledes ut i dag enn ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, mens dere mener akkurat det samme», og «også de som er under 50 må ha rett til å mene noe om denne saken». Begge deler er for så vidt riktige, men er det ikke en stund siden speilet ble oppfunnet? Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94? Ingen – «vi må sitte rundt det bordet der beslutningene tas». Og sånn er det også på nei-sida. Argumentet om nasjonal sjølråderett står like støtt.

Norge i verden

Da jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken. En «borgerlig leser» framholder for eksempel det enkle faktum at avskaffelse av fattigdommen i verden er det beste vern mot den flyktningstrømmen som så mange er opptatt av, og som er forutsett å ville mangedobles når klimakrisa tørker ut store landområder. Jeg mener dette til sjuende og sist er et spørsmål som staves så enkelt som så: solidaritet. I det store og hele veit alle nordmenn at vi sitter på den grønne greina, at vi er vinner i lotto hver eneste uke. Nei, jeg er slett ikke blind for at mange av oss sliter med å få endene til å møtes i dagliglivet. Men om vi løfter blikket: Vi bor i et land som renner over av penger; det vi opplever av flom, ras, skogbrann og «snøkaos», er krusninger på jordas overflate målt mot naturkatastrofene som rammer (stort sett) de fattigste landa i verden. Vi har verdens beste pensjons- og sjukelønnsordninger; vår befolkning ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning. Sånn kunne jeg fortsatt – og oppå det hele har vi fossefall, fisk og olje! Naturressurser vi aldri har jobba for, men arva! Store deler av vår rikdom har tilkommet oss like enkelt og kostnadsfritt som laksearving Gustav Magnar Witzøe har «opparbeida» sin formue! Så skulle vi ikke dele litt rundhånda? I en ideell verden: Er det ikke sånn at Norge – på grunn av våre naturgitte forhold – burde forvalte rikdommen tilfeldighetene har gitt oss, men at formuen i siste instans burde tilhøre verdens folk? Og er det ikke da nærmest naturgitt at i det minste venstresida burde sette dagsorden med dette som utgangspunkt? Noen millioner mennesker mangler hiv- og ebola-vaksine. Hva hindrer Norge i å betale hva det koster å lindre lidelsene? Fordi «Norge kan jo ikke redde verden»? Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi oppføre oss som om Onkel Skrue var vårt moralske kompass? Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.

Populismen

Uttalelsen gikk litt under radaren, men det er mange år siden Mímir Kristjánsson mente at venstresida trengte et populistisk parti. Men er ikke populisme en vederstyggelighet i politikken? Oppskrift på uansvarlig vingling? Uten tanke på de lange perspektivene? Så lenge jeg kan huske, er populisme blitt betrakta som et skjellsord. Noe Fremskrittspartiet driver med, og alle – i hvert fall vi på venstresida – veit at den politikken ikke henger sammen. Den betyr evig sjampanjefest i Holmenkollåsen og smalhans for folk flest. Det er i og for seg riktig – men skyldes det at politikken er populistisk? Når jeg tenker meg om – kalte ikke en av SVs grunnleggere, Ottar Brox, seg for populist, tidlig på 70-tallet? «Folket mot makteliten», mener jeg å huske – og det kan da umulig være negativt for et sosialistisk parti å være populært blant folk flest? Jeg tenker på dette nå som Rødt holder døra åpen for å bryte den hellige budsjettavtalen – stemme sammen med Senterpartiet og høyresida for å opprettholde kuttet i bensin- og dieselavgiftene. Marie Sneve Martinussen sier at Rødt er opptatt av å «finne løsninger som vil gjøre det billigere og bedre å leve i Norge».