Rekordmange unge søker yrkesfag – 55 prosent av søkerne til Vg1 har i år et yrkesfaglig utdanningsprogram som førsteønske. Men midt i begeistringen over søkertallene snakker vi for lite om et mer ubehagelig spørsmål: Hvorfor har vi organisert yrkesopplæringen slik at en stor del av elevene tilbys en ordinær utgang før de blir fagarbeidere?
Rundt 25 prosent av elevene på yrkesfaglig Vg2 går direkte til påbygg. I helse- og oppvekstfag gjaldt det sist skoleår hele 49 prosent. Påbygg er med andre ord ikke en liten sikkerhetsventil for noen få som har valgt feil. Det er blitt en hovedvei gjennom videregående opplæring for svært mange elever.
Elevene gjør ikke noe galt. For den enkelte kan det være helt rasjonelt å velge påbygg. Problemet ligger i systemet. Vi bruker store ressurser på verksteder, utstyr, yrkesfaglærere, praksis og samarbeid med arbeidslivet for å få ungdom inn i yrkesfag. Så, etter to år, tilbyr vi dem en fullt legitim avkjøring til studiekompetanse, akkurat før den delen av opplæringen der yrkeskompetansen for alvor skal utvikles. Hvorfor?
«Elevene gjør ikke noe galt»
Svaret ligger delvis i Reform 94. Et viktig mål var å gjøre det lettere å bevege seg fra yrkesfag til høyere utdanning. Et yrkesvalg som 16-åring skulle ikke stenge dører. Noen år etter reformen ble Stortingets forutsetning oppsummert slik: Overgangen fra yrkesfag til høyere utdanning skulle bli enklere «uten unødig tap av tid». Det er verdt å spørre hva som ble regnet som tap av tid. Ville to år i lære fram mot et fagbrev være en forsinkelse dersom eleven senere ønsket høyere utdanning? Det var neppe hensikten, men systemet ble likevel bygd slik at studiekompetansen fikk en særstilling: Veien fra yrkesfag til studiekompetanse skulle være kort og enkel. Sporene av dette hierarkiet finnes fortsatt. Vi er redde for at fagbrevet skal bli en «blindvei», som om en elektriker, helsefagarbeider, kokk, tømrer eller industrimekaniker står ved veiens ende når fagbrevet er bestått. Ingen snakker tilsvarende om studiespesialisering som en blindvei fordi den ikke gir yrkeskompetanse.
Dette handler ikke minst om hvordan vi verdsetter kompetanse. Sosial mobilitet kan ikke bare forstås som mobilitet bort fra fagarbeid og mot akademisk utdanning. Og yrkesfag blir ikke likeverdig med studieforberedende først når det gir en rask vei videre til universitetet. Det paradoksale er at selve begrunnelsen for direkte påbygg etter Vg2 er blitt langt svakere. Siden skoleåret 2014–2015 har de som fullfører fag- eller yrkesopplæringen hatt rett til påbygg til generell studiekompetanse. Valget står derfor ikke lenger mellom fagbrev og muligheten til å studere videre. Man kan få begge deler.
Da bør vi fase ut Vg3 påbygg direkte etter Vg2 som en ordinær del av det yrkesfaglige løpet. Det betyr ikke at ungdom skal låses fast i et yrkesvalg de tok som 16-åringer. Det må fortsatt finnes gode muligheter for omvalg og løsninger for elever som ikke får læreplass. Men hovedstrukturen bør være tydelig: Velger du et yrkesfaglig utdanningsprogram, skal opplæringen som hovedregel føre fram til yrkeskompetanse. Deretter skal veiene videre være åpne – til påbygg, fagskole, Y-vei (yrkesfaglig vei) og høyere utdanning. Valgfriheten skal altså ikke fjernes, men flyttes. Yrkesopplæringen bør ha fag- eller svennebrev som sitt tydelige mål. En slik endring kan riktignok føre til at noen ungdommer som i dag velger yrkesfag med påbygg i sikte, heller velger studiespesialisering. Det kan gi færre søkere til yrkesfag på kort sikt. Men høye søkertall er i seg selv et dårlig mål på om yrkesfagene lykkes dersom mange aldri fullfører med yrkeskompetanse. Det avgjørende må være hvor mange som faktisk blir fagarbeidere.
