Iblant føler jeg at jeg lever i et parallellsamfunn. I sommer fikk jeg og mange, mange andre oppleve det store fotballfellesskapet under VM. For en fest det var! Det var til og med litt koselig å stå tett i tett på nattbussen hjem etter tapet mot England. Fotballen forener. Stort sett. Men doble standarder kommer vi ikke utenom. Når tre stortingsrepresentanter ikke ville være med på å ro i stortingssalen ble det en liten sak i VG om det psykologiske aspektet ved å være surpomp. Da en gruppe innvandrerkvinner i Kristiansand rodde i en trivelig video på Instagram eksploderte kommentarfeltet i hat og rasisme.
Samtidig jobber deler av ytre høyre, blant annet Norgesdemokratene, beinhardt for å reinvaske begrep som «remigrasjon». I kommentarfeltene hylles brenning av asylmottak i Nederland, og Elon Musk oppfordrer til vold mot innvandrere i Belfast. Det snakkes om at Europa blir tatt over av muslimer og at den «ekte» befolkningen blir skiftet ut med arabere. Hørt det før? Dette er noen hakk videre fra Siv Jensens «snikislamisering» i 2009, og er blitt skremmende stuereint. Debattene og diskusjonene om hva som er greit og ikke blir altfor ofte på ytre høyres premisser, og fører til en skummel normalisering av dehumaniserende politikk.
Ikke bare er det skikkelig kjipt med splittende retorikk som skaper et «oss og dem», den er også usaklig og anekdotisk. Et eksempel er hvordan det tragiske drapet på Maren Sømme endte opp med å handle mer om Espen Teigens ytringsfrihet enn vold mot kvinner. Partnerdrap er et samfunnsproblem, men det er ikke først og fremst et problem forårsaket av innvandring. Norske menn banker også damene sine. Det er noe ekte usjarmerende med folk som bare bryr seg om kvinners sikkerhet og trygghet når den antatte gjerningsmannen er brun i huden. Å bruke eksempler for å understreke et politisk poeng er ikke uredelig, men da må det faktisk stemme med virkeligheten. Spesielt når det handler om folk, hudfarge og hat. For hat dreper. Det vet vi.
«Hat dreper. Det vet vi»
10. august 2019 ble Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept av broren sin fordi hun var adoptert. Det er snart ett år siden Tamima Nibras Juhar ble drept av en høyreekstrem ung mann mens hun var aleine på jobb i barnevernet. Og det er femten år siden det største terrorangrepet på norsk jord siden krigen. Høyreekstremismen og rasismen øker, i alle fall i kommentarfeltene. Og tryggheten til våre kolleger, venner og naboer med minoritetsbakgrunn er på sviktende grunn.
Det er utmattende å forholde seg til, og det kan føles som om du stanger hodet i facebookveggen. Det er likevel viktig at vi som kan og orker, står imot rasistisk retorikk. Ikke fordi du nødvendigvis overbeviser dem som allerede har bestemt seg. Men for alle dem som sitter på gjerdet og lurer på om ikke hun der på Tiktok har noen gode poenger.
For alle oss som ikke er enige i premisset om at innvandring er farlig og at utlendinger er skumle, så er det vår fordømte plikt å stå imot rasismen. Selv om det er slitsomt.
