Noen ganger tenker jeg på hvor behagelig det må være å være populist. Da hadde jeg ikke lenger trengt å bekymre meg for klimaet. At Spania, Frankrike og Hellas står i brann er da ikke på grunn av heten og tørken som gjør alt lettantennelig og får ilden til å spre seg raskere. Nei, ifølge Espen Teigen på Document.no skyldes det katter som er dynket i bensin og tent på av kriminelle, og som så løper rundt i skogen. At tusenvis av mennesker dør i hetebølgene, sa du? I Nettavisen mente Elin Ørjasæter at de uansett var i ferd med å dø.
En god populist foretrekker å avlede oppmerksomheten fra klimaendringenes deprimerende virkelighet. Snart kommer de til å rase over høye matpriser, men uten å si et ord om at den brennhete sommeren førte til mislykkede avlinger. Høyrøstet krever de lave bensinpriser, som Geir Pollestad og Sp gjorde i forrige uke, selv om dette fører til enda mer CO₂-utslipp. Her er en idé: Hva om vi brukte disse subsidiene til å bekjempe klimaproblemet, i stedet for å gjøre det verre? Selvsagt ikke. Populisten vil at du skal lukke øynene og tro på at det går over av seg selv.
Men det gjør det ikke.
Klimaproblemet blir bare verre så lenge vi ikke stanser CO₂-utslippene våre. Naturlover bryr seg ikke om hva populister og klimafornektere påstår. Men denne sommeren var såpass ekstrem at det er vanskelig å fortsette å si, i fullt alvor, at klimaet ikke endrer seg. Den klassiske klimafornekteren er i ferd med å dø ut.
Populisten har derfor en ny strategi: Å si seg enig med hovedkonklusjonene til FNs klimapanel, men likevel nekte å gjøre noe med klimaproblemet. Tankefeilene følger et kjent mønster: Klimaendringene kommer ikke til å bli så ille. Eller om de faktisk blir ille, så er det for dyrt å fikse. Og egentlig er det for seint å fikse problemet, så det er best å gi opp.
Særlig Frp er svært dyktige på dette. I sommer påsto Tor Mikkel Wara, ved hjelp av en nylig rapport fra Ekspertutvalget om klimatilpasning, at kostnadene ved klimaendring i år 2100 bare vil utgjøre 0,2 til 0,5 prosent av velferden vår. Men tallet er tatt helt ut av sammenheng.
«Snart kommer de til å rase over høye matpriser»
Rapporten så på et begrenset antall effekter innenfor landegrensene, og ikke på hva klimaendringer i resten av verden vil bety for oss i Norge. Vippepunkter i klimaet, mislykkede avlinger i land som vi importerer mat fra og internasjonale prissjokk var ikke med, for å nevne noe. Men dette vil utvilsomt ramme norsk økonomi knallhardt.
Utvalgslederen, BI-postdoktor Ingrid Hjort, understreket til Energi og Klima at beregningen bare var en «test», der langt fra alle effekter ble tatt med på grunn av tidspress. Forfatterne av rapporten skrev også i en replikk til Wara at studien deres undervurderer de reelle kostnadene til klimaendring, og at Frp-erens gjengivelse ikke var redelig.
På tide med neste tankefeil: Det er for dyrt! Eller, som Sylvi Listhaug skrev på Facebook, på tide å «krasje klimafesten og ta frem kalkulatoren». Wara, igjen, hevdet på NRK at lille Norge ikke kan gjøre noe med problemet, fordi utslippene våre er veldig små sammenliknet med andre land. Derfor lønner det seg ikke å minske dem. Denne klassikeren blir brukt verden over i så mange land at utslippene deres samlet ville blitt større enn USA og India til sammen, og sammenlignbare med Kina.
Dessuten: Som viktigste produsent av olje og gass i Europa, etter at Russland falt fra, er det svært underlig å skulle påstå at Norge ikke har noe ansvar. De andre landenes høyere utslipp blir jo matet med vårt største eksportprodukt.
Det tredje skinnargumentet, at det er for seint uansett, er kanskje det mest kyniske. I en bisarr kommentar hevdet redaktøren i Sunday Telegraph nylig at Storbritannia umulig kan stoppe klimakrisa, siden landets utslipp er for små (høres det kjent ut?). Hans løsning: «Let’s just embrace a Mediterranean lifestyle», og bygge flere svømmehaller. Hodet i sanden, problemet løst. Etter oss kommer syndfloden.
Spørsmålet er: Kan (høyre)populisten besinne seg? Kanskje. I den andre konservative britiske avisa, The Daily Telegraph, skrev spaltisten Tim Stanley at klimaendringene truer konservative hjertesaker som landbruk og tradisjonell livsstil i distriktene. Grønn strøm fører dessuten til lavere priser og mindre avhengighet av utenlandske diktatorer, noe høyresida tradisjonelt også er for.
Dessverre ble Stanley umiddelbart sablet ned av andre høyrevridde spaltister. Likevel: Om det er noe populister er flinke til, er det å selge meningene sine. Kanskje er det på tide med en grønn populist som kan overbevise folket om at det å få ned utslippene er bra for helsa, for framtida til barna våre, og ikke minst for lommeboka. Hvem tør?
