I en brennende verden fins det kanskje en mulighet til å løfte klima opp på dagsordenen igjen. Men hvordan?
Som redaktør i Klima og Energi Ine Schwebs påpekte nylig, har klimakrisa et kommunikasjonsproblem. Selv om krisa er lettere å se – kullsvart jord, uttørka vann, en røykfylt himmel – er det likevel vanskelig å forsvare at vi må kutte utslipp for å hindre at det blir enda verre. I en verden der kjøp av en femfingret massasjeenhet på Temu kan skape flimrende stunder med livsmening, har «herfra går det bare nedover, og du må betale for at bakken skal bli litt slakere» vist seg å være vanskelig å selge.
Generasjon Thunberg er død, og det var vi som drepte henne – med dårlig markedsføring.
Så vi må tenke helt nytt. Her er noen forslag.
Pitch én: Se for deg en Mr. Havremelk stå i en kornåker med en åpen busserull, et glass løftet til munnen og et lurt smil. Kanskje han nynner på en kjent låt, med litt nye ord: «Vi snakker klimahandling / Vi snakker ekte kjærlighet / Vi snakker om total nødvendighet / Digg med reelle kutt for de små / de store og de neste generasjonene … »
Det er ikke meningen at man skal elske reklamer med en gang. Man misliker dem som oftest en stund, før man plutselig en dag smiler av tanken på dem. Og det er her vi skaper reell endring.
Pitch to: Folk liker folkelige konspirasjonsteoretikere og misliker at folk som de tror er smartere enn dem, tror at de er smartere enn dem. Så hva hvis store medier går ut og sier at de ikke tror på klimaeksperter likevel – klimaendringer er falske nyheter. Og gjennom denne u-svingen veltes et eller annet i kulturen, som gjør at klimakutt plutselig skjer! Det har skjedd utroligere ting.
Man kan også prøve å psyke ut motstanderen i pitchen.
Noen husker kanskje den kanadiske komikeren Nathan Fielders salgsidé for leken «Doinkit». Fielder fortalte barn at om de ikke hadde den leken, var de en baby. Det funket som en kule. Så, pitch tre: «Hvis du ikke kutter utslipp, er du en baby.»
Så enkelt. Vel bekomme, god helg og god krisekommunikasjon!
