Rønsen på fredag

Populismen

En gang var det nok å åpne vinduene på Youngstorget.

Uttalelsen gikk litt under radaren, men det er mange år siden Mímir Kristjánsson mente at venstresida trengte et populistisk parti. Men er ikke populisme en vederstyggelighet i politikken? Oppskrift på uansvarlig vingling? Uten tanke på de lange perspektivene?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Rønsen på fredag

Norge i verden

Da jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken. En «borgerlig leser» framholder for eksempel det enkle faktum at avskaffelse av fattigdommen i verden er det beste vern mot den flyktningstrømmen som så mange er opptatt av, og som er forutsett å ville mangedobles når klimakrisa tørker ut store landområder. Jeg mener dette til sjuende og sist er et spørsmål som staves så enkelt som så: solidaritet. I det store og hele veit alle nordmenn at vi sitter på den grønne greina, at vi er vinner i lotto hver eneste uke. Nei, jeg er slett ikke blind for at mange av oss sliter med å få endene til å møtes i dagliglivet. Men om vi løfter blikket: Vi bor i et land som renner over av penger; det vi opplever av flom, ras, skogbrann og «snøkaos», er krusninger på jordas overflate målt mot naturkatastrofene som rammer (stort sett) de fattigste landa i verden. Vi har verdens beste pensjons- og sjukelønnsordninger; vår befolkning ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning. Sånn kunne jeg fortsatt – og oppå det hele har vi fossefall, fisk og olje! Naturressurser vi aldri har jobba for, men arva! Store deler av vår rikdom har tilkommet oss like enkelt og kostnadsfritt som laksearving Gustav Magnar Witzøe har «opparbeida» sin formue! Så skulle vi ikke dele litt rundhånda? I en ideell verden: Er det ikke sånn at Norge – på grunn av våre naturgitte forhold – burde forvalte rikdommen tilfeldighetene har gitt oss, men at formuen i siste instans burde tilhøre verdens folk? Og er det ikke da nærmest naturgitt at i det minste venstresida burde sette dagsorden med dette som utgangspunkt? Noen millioner mennesker mangler hiv- og ebola-vaksine. Hva hindrer Norge i å betale hva det koster å lindre lidelsene? Fordi «Norge kan jo ikke redde verden»? Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi oppføre oss som om Onkel Skrue var vårt moralske kompass? Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.

Hjelp, bankran!

Tallet er 22.000.000.000.000. Eller 22 tusen milliarder, eventuelt 4 millioner kroner på hver nordmann. Vår felles formue, og det er faktisk på sin plass å sende noen takkens tanker til politikerne som i sin tid fant opp Oljefondet. Det fins nok av eksempler på statlige formuer som er sølt bort i korrupsjon og vanvittig luksus for overklassen. Men før vi veit ordet av det, kan hele pengebingen forsvinne – som dugg for sola! I hvert fall om vi skal tro sjefen for butikken, Nicolai Tangen. «Det fins ingen eksempler på at denne typen fond ikke har gått tapt», kan han fortelle – og man behøver slett ikke være spåkone for å skjønne at han har rett. Vi sitter nemlig ikke akkurat på håndfaste kronjuveler. Så godt som alt vi eier og har er investert i aksjer, og aksjer? Ja, de kan vitterlig omgjøres til verdiløse papirer før du rekker å si en million.

Trosfri­heten

I kjølvannet av terrorangrepet i Berlin vil Unge Venstre stoppe støtta til organisasjoner som ikke etterlever «liberale, norske verdier». Det fins en mye enklere og bedre løsning: Stopp all offentlig støtte til alle tros- og livssynssamfunn. Vi snakker om mye penger, rundt regna fem milliarder i året – og pengestrømmen blir ikke mindre av at Den norske kirke mister medlemmer hvert eneste år. Jo færre medlemmer DNK har, jo større blir støtta til alle andre trossamfunn – i fjor 1554 kroner per medlem. Utafor DNK er Human-Etisk Forbund overlegent størst, og fikk i fjor 217 offentlige millioner. Fra tid til annen blir nedsatt bensinavgift regna om i antall sjukepleiere. Det blir helt feil, for lønna til sjukepleiere skal heldigvis utbetales årlig, mens subsidiert diesel er en tidsavgrensa affære. Med støtta til tros- og livssynssamfunn er det annerledes.