Vi skal greie oss i hverdagen, det vil si lage mat, holde rent, kle oss, henge opp en hylle. For å kunne oppdra barn, for å kunne hjelpe andre, vise omsorg, må vi ha praktisk kunnskap.
Halvparten av lærerne som underviser i kunst og håndverk i norsk grunnskole har utdannelse i fagene, og for lærere under 30 år er det mindre enn en av tre som har denne utdannelsen.
Undervisningslokalene for de praktiske fagene er i stor grad borte, eller redusert til et minimum, og de er ofte dårlig utstyrt.
Den allerede dårlige manuelle kunnskapen i skolen er i fritt fall.
Siden 1990 har det blitt lagt til tilsvarende to nye skoleår i grunnskolen. Ett år er seksårsreformen, og så er det klattet på timer tilsvarende ett skoleår fra ulike parti som har hatt markeringsbehov i skolepolitikken. De to skoleårene tilsvarer cirka 1400 skoletimer, og av dem er det bare 85 som er tildelt de praktiske fagene. Denne massive utvidelsen av teoretisk undervisning har skjedd uten noe godt forskningsgrunnlag, og den gir som de fleste forstår ikke gode resultater.
Skolen er overdigitalisert, noe som ikke er bra hverken for teori eller praksis.
Satsingen på manuell kunnskapsformidling har vært dårlig så lenge at hverken skolen eller elevene selv forstår hva de går glipp av, og ambisjonsnivået er blitt så lavt at dorullnisser og limpistol er blitt målestokken på den praktiske felleskunnskapen. Mangelen på manuell kunnskap er blitt normalen.
Det er enkelte skoler og mange lærere som prøver å lære barna manuell kunnskap, men de er unntak, og denne kronikken er ikke en kritikk av deres prisverdige arbeid. Det foregår også mye annet bra arbeid i skolen, så dette handler bare om den manuelle kunnskapsformidlingen.
Den praktiske kunnskapskollapsen i norsk grunnskole har store konsekvenser, og dette handler om langt mer enn en snever forberedelse til et voksenliv der barna skal lære å beherske et yrke.
Hvordan skal vi kunne forstå naturforvaltning, jordbruk og fiske uten et minimum av manuell kunnskap? Vi trenger også manuell kunnskap dersom vi vil forstå arbeidsliv og økonomi på en ordentlig måte. Det er nemlig slik at bare cirka 35 prosent av yrkesaktive i Norge har det som statistisk kalles høy utdannelse. Det store flertallet har altså lav, eller ingen utdannelse, så for de fleste er den manuelle kunnskapen viktig i yrket de utfører, enten de jobber i helsevesenet, på lager, på en gård eller en fiskebåt. Den manuelle kunnskapen er like viktig for tannlegen, sykepleieren og kirurgen, som den er for reinholderen og snekkeren.
For å ha et innovativt produksjonssamfunn er det avgjørende å ha et høyt nivå på den praktiske kunnskapen. God teknologisk utvikling er resultatet av manuell og teoretisk kunnskap i samspill. Dette er en kunnskap som ikke kan importeres etter kortsiktig behov uten at resultatet blir kortsiktig. Oljefondet kan aldri bli stort nok til å betale oss fri fra denne kunnskapsbalansen.
«Proteindrikker er en dårlig erstatning for ordentlig mat»
Nå er yrkesfag blitt litt mer populært enn det var for noen år siden, men det sier først og fremst noe om arbeidslivet vårt, og lite om befolkningens praktiske ferdigheter. Vi bør heller se hva barna lærer og kan, og da kan fortellingene fra lærere i både grunnskolen og videregående være verdt å høre på. Det er fortellinger om barn som har problemer med å knytte skolissene sine, altså 8.-klassinger. Det er barn som begynner på bygningshåndverker-utdannelse nærmest uten å ha brukt en hammer eller en sag noen gang i livet. Det er unge voksne som skal takle kroppspress og bygge sine egne hjem uten å ha grunnleggende ferdigheter i matlaging. Proteindrikker er en dårlig erstatning for ordentlig mat, og det handler om kunnskap, ikke smak eller behag.
Når vi snakker om beredskap, må det handle om mer enn handlelister til nødlageret i boden. Fundamentet i beredskap er den manuelle kunnskapen, og evnen til samarbeide og praktisk solidaritet.
Så hva kan gjøres?
- Det må bygges opp verksteder, kjøkken og en generell infrastruktur for manuell kunnskapsopplæring.
- Vi må ha lærere som har manuell kunnskap. Skolen må hente kunnskap utenfra til den selv er i stand til å undervise i praktiske fag.
- Verksteder og kjøkken på skolene må åpnes for frivillige organisasjoner som vil bruke dem utenom skoletiden. De kostbare manuelle arbeidslokalene og verktøyene kan gjøres tilgjengelige på samme måte som idrettshallene, og organisasjoner som vil bidra til manuell kunnskapsformidling må få støtte på lik linje med idretten.
- Den manuelle kunnskapen må behandles som en selvstendig kunnskapsform, og i stor grad skilles fra kunsten i undervisningen.
- Den manuelle kunnskapsformidlingen må ha fokus på materialforståelse og utvikling av ferdigheter med verktøy og materialer.
- Det bør være fire hovedfag; mat, tre, metall og tekstilfag.
- Timetallet i de praktiske fagene må økes. Deler av teoriundervisningen må flyttes over i de manuelle fagene, og de teoretiske fagene må gjøres mer praktiske. En slik grunnskole vil øke kunnskapsnivået i både teoretiske og praktiske fag, og gi økt trivsel.
Den manuelle kunnskapskollapsen har utviklet seg over mange tiår, alle partiene bør ta sin del av ansvaret for dette. For å redde den, trengs det politikere som forstår hvor viktig dette er. Undervisningsminister Kari Nessa Nordtun sitter med det øverste ansvaret i dag, og kanskje det er et lite håp om at hun kan ta dette på alvor, men hun kan ikke greie dette alene. Vi trenger en tverrpolitisk dugnad for å skape en skole som tar den manuelle kunnskapen inn i fremtiden som en grunnleggende del av kunnskapssamfunnet.
