Kapitalismen utvikler seg i faser. Hvordan produksjon, eierskap og markeder er lokalisert, regulert og organisert varierer over tid (og mellom land). Det samme gjør forholdet mellom stat og næringsliv. De mer eller mindre stabile regimene som dannes i disse konstellasjonene har produsert ulike vinnere og tapere.
De første etterkrigstiårene kaller vi gjerne for «Fordismens» epoke. Henry Fords bruk av samlebånd i store integrerte og primært nasjonale produksjonssystemer satte en standard for masseproduksjon av varige forbruksgoder som spredde seg fra produkt til produkt i den rike delen av verden. Alt fra kjøleskap til symaskiner og møbler ble tilgjengelig i store volumer til lavere priser.
Sterke fagforeninger og ekspanderende velferdsstater gjorde at både lønninger og kjøpekraft steg jevnt og trutt. Staten bidro også med infrastruktur, voksende bevilgninger til utdanning og forskning, og særlig i USA ble enorme investeringer kanalisert inn i det militærindustrielle kompleks. Slik møttes masseproduksjon, massekonsumpsjon og vekst i det som i ettertid har blitt kalt kapitalismens gylne epoke.
Den postfordistiske orden som steg fram etter 70-tallskrisene i verdensøkonomien, endret på mye av dette. Massekonsumpsjonen bestod, mens produksjonen, stimulert av åpne globale markeder og en stadig mer avansert IKT, ble diversifisert og globalisert, etter hvert i det som i dag kan framstå som absurd lange og komplekse verdikjeder. Outsourcing flyttet industriarbeidsplasser ut av de nasjonalt integrerte produksjonssystemene og svekket fagforeningenes makt.
Samtidig ble finanssektoren mektigere og viktigere. Bedrifter, stater og husholdninger ble mer forgjeldet ettersom den ene boblen erstattet den andre i en stadig mer ustabil verdensøkonomi. Der massekonsumpsjonen bestod, var den i mindre grad finansiert av lønnsøkninger. Belånte formuesobjekter som boliger og aksjer fylte gapet som oppstod ettersom reallønnsveksten avtok eller ble negativ.
Spørsmålet blir, kan Elon Musks forretningsmodeller, hans Modus Operandi, generaliseres og brukes til å beskrive vår tids kapitalisme, slik faglitteraturen har gjort med Henry Fords? Ja, mener historikeren Quinn Slobodian og teknologi-journalisten Ben Tarnoff. I boka «Muskism: A Guide for the Perplexed», foreslår de dette grepet. Slik fanger de essensielle trekk ved vår tids finansialiserte og tech-drevne kapitalisme. Vi kan skille mellom flere ulike komponenter:
«Musk har spilt på alle trender som har dukket opp siden han emigrerte fra Sør-Afrika»
- Stat-markeds opportunisme: Musk har nytt godt av statlige grunnlagsinvestering og spilt på politiske trender som har dukket opp siden han emigrerte fra Sør-Afrika, via Canada til USA i 1992. Hans første internettselskap var en start-up som fikk gratis tilgang til GPS-data finansiert av det amerikanske forsvaret. Starlink og moderselskapet Space X er barn av det amerikanske forsvarets reorientering etter 9/11. Rumsfeld ville ha et mer fleksibelt forsvar med flere bidrag fra privat sektor. Tesla ble løftet fram av ideer om energi-uavhengighet av Midtøsten, utslippskrav og skatteletter for elbilkjøpere, og ble etter krisa av 2008 reddet av Obamas green new deal og et lån på rundt fem milliarder kroner fra det amerikanske energidepartementet.
- Korte verdikjeder i lukkede produksjonssystemer: Musk plukket opp igjen et sentralt element fra fordismens dreiebok. Han reduserte sin sårbarhet ved å bygge gigantiske fabrikkanlegg koblet til produksjonssystemer der han søkte å eie mest mulig av verdikjeden selv. Samtidig har han bedrevet aktiv fagforeningsknusing, noe som er lettere å få til når produksjonen preges av flere roboter og færre arbeidere.
- Finansiell fabulisme: Finansielle bobler drives av fortellinger. Musk er blitt en mester i å fortelle historier om framtiden. Historier som lokker investorer og deres penger til bordet nå, i bytte mot en lovet framtid. Det ultimate redskapet er å eie et innflytelsesrikt sosialt medium som Twitter/X eller «Truth Social» for den saks skyld. I likhet med Trump lærte Musk seg at en vel-timet tweet kan bevege kurser, opp eller ned, alt ettersom hva dagens finansveddemål krever.
- Teknokratisk brutalitet: Verden og organisasjonene som preger den, enten vi nå snakker om Twitter etter overtagelsen eller den amerikanske staten som han fikk gå løs på etter at Trump igjen ble president i januar 2025, forstås som software og data. Staten blir mer effektiv om den får bedre data om sine ansattes prestasjoner. Ulovlige innvandrere, transpersoner og meningsmotstandere er «bugs» i systemet som må elimineres.
Hvor passer så rasismen og fascismen inn i den muskistiske kapitalismen? Fascismen og den åpenlyse, skamløse korrupsjonen den legger til rette for, gjør adgangen til statlige kontrakter enda lettere. Hva med rasismen og den utbasunerte frykten for at vi hvite skal bli en minoritet i «vesten» (i tillegg til maset om at vi som ikke er rasister, er forrædere)?
Som i det Sør-Afrika Musk en gang forlot, er svarte, for å si det pent, overrepresentert blant de fattige i USA. Det er flere kommentatorer som mener det ikke er tilfeldig at han bygget sitt forurensende giga-datasenter i Memphis rett ved de bydeler som tradisjonelt har vært dominert av afroamerikanere. Billig arbeidskraft, svak eller ikke-eksisterende arbeidsmarkedsregjering og lokal forurensing går hånd i hånd.
