For noen kontraster sommeren har bydd på. Den ene uka: Folkehavet på Karl Johan som tok imot landslaget, brusende av samhold. Den neste uka: den kalde, stive femtenårsmarkeringen av 22. juli, uten snev av folkelig, nasjonal deltakelse.
Den helt enestående massemobiliseringen vi har sett for å heie herrelandslaget vårt gjennom fotball-VM, har klare røtter i hvordan landet reagerte i dagene etter terrorangrepet i 2011. De to hundre tusen menneskene som for femten år siden løfta rosene i været på Rådhusplassen, og de som i hver krik og krok av landet fant på egne, rørende roseseremonier, la lista for hvordan spontane, nasjonale massemønstringer skal gjennomføres i dette landet.
Rosetogene ga store deler av befolkningen det de lengtet etter der og da, en måte å trekke sammen på og få bidra. Etterpå er det blitt vårt nasjonale standardrepertoar, å strømme ut til fellesskapet når det teller. I likhet med Erling Braut Haaland tror mange at sommerens opplevelse av «togetherness» kommer til å sette varige spor. Slik blir det neppe.
En drøy uke etter at terrorangrepet skjedde, mens sjokket var ferskt, og følelsene var rå, skrev jeg en kommentar i Dagbladet, der jeg jobbet den gangen. Det «epokegjørende» var ikke terrorhandlingen i seg selv, mente jeg, men responsen på den. Breivik, skrev jeg, hadde oppnådd det motsatte av det han i sin avsindighet hadde regna med:
«Han trodde han skulle utløse borgerkrig – han utløste et blomsterhav, og et samhold som aldri har vært sterkere. Han trodde han skulle vekke folket og rekruttere til sitt korstog – han vekket bare avsky, og fra korstoget strømmer det nå desertører. Han trodde han skulle slippe løs et iboende fremmedhat i befolkningen – i stedet har han sluppet løs vår iboende vennlighet.»
Rosetoget i juli 2011 var en så heftig, samlende, nasjonal opplevelse at jeg og mange med meg trodde det ville ha langvarig virkning. På tilliten mellom folk, på den politiske dagsorden, på hva det var greit å si om brune folk, på hvordan vi forsto og forholdt oss til moderne høyreekstremisme. For meg som i lengre tid hadde fulgt med på og skrevet om den økende islamofobien, føltes det uka etter 22. juli som at hele prosjektet til Hege Storhaug, Christian Tybring-Gjedde og de andre skrikerhodene, holdt på å gå i oppløsning. I den emosjonelle tåka vi var i da, føltes det som om hatet mot islam brått var blitt avkledd og passé:
«Vi burde gjort datoen til en årlig antifascistisk paradedag»
«Fredag rett etter bomba i regjeringskvartalet var det lynsjestemning. Stemningen vi opplever nå kunne ikke vært mer annerledes, nå vil nordmenn ta vare på og beskytte muslimene, og markere at de skal føle seg inkluderte og velkomne.»
I realiteten varte den stemningsbølgen i cirka ti minutter, akkurat som den inkluderende fotballstemningen antakelig kommer til å vare i cirka ti minutter. Rett etter Utøya trodde jeg så sterkt på terrorangrepets groteske sjokkeffekt at jeg trodde det ville kjøle ned støtta til norske muslimhatere helt av seg selv og marginalisere dem fullstendig. Femten år etterpå har Document.no statsstøtte, og grov hets mot muslimer er så dagligdags og ordinært i norsk offentlighet at man er rar hvis man reagerer med mer enn et leet øyebryn.
Hvorfor lot vi denne dagen bare handle om monumenter og diskusjoner om de overlevende? 22. juli har blitt en dag som flimrer forbi, der viktige personer, med senkede blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse. Hvorfor er det ikke en dag for massemobilisering mot fascismen?
Min datter fyller snart femten, født to og en halv måned etter 22. juli. Hun og hennes generasjon er forbløffende snart voksne, i en tid der den fascistiske trusselen kommer fra alle kanter. I øst: Putins Russland. I vest: Trumps USA. I sør: fascister i sterk medvind i det ene europeiske landet etter det andre. Generasjonen hennes er flaska opp på «Til ungdommen». Likevel bruker de ikke 22. juli som sin dag, en dag da de er invitert til å stå opp og markere mot fascismen.
Dessverre har opprettholdelsen av minnet om 22. juli blitt avpolitisert og overlatt til de få: de sørgende. Den politiske eliten som poserer sammen, men ikke står sammen om noe. De som er veldig opptatt av kunst og arkitektur. Resten inviteres til å være passive betraktere. Men 22. juli tilhører oss alle. En nasjon som åpenbart tørster etter samhold og samvær, der vi fyller gatene i rekordtall selv når laget vårt taper og må dra hjem, der den tause majoriteten ser med forferdelse på at stadig flere unge menn suges inn i høyreradikalismen. En sånn nasjon trenger et annet 22. juli. Det synd og skam at lengselen etter fellesskap ikke utnyttes bedre.
Hadde Breiviks forhattekulturmarxister hatt ork og oppfinnsomhet for femten år siden, burde vi ha latt oss inspirere av Pride og 8. mars. Vi burde ha nedsatt 22. juli-komiteer over hele landet og gjort datoen til en årlig antifascistisk paradedag. Ikke bare en sørgedag, men en feiring av alt det Breivik ville utrydde. Det er, i og for seg, fortsatt ikke for seint. Etter Karpe World denne sommeren er dessuten Chirag og Magdi arbeidsledige. Kanskje de kan ta seg av arrangementet i hovedstaden i 2027? De kan stå oppå monumentet til Faldbakken og lede folkemassene til å ro for demokratiets overlevelse.
