Superhelt-floke

Uansett hva mange kritikere måtte mene om filmene, hadde Marvel Cinematic Universe (MCU) utvilsomt en storhetstid. Særlig i perioden 2012–2019 klarte studioet å produsere store underholdningsfilmer som fikk et bredt publikum – langt utover tegneserieleserne og superheltfansen – til å flokke seg til kinoene. Med dollartegn i øynene fortsatte MCU å pumpe ut nye titler, og på det meste kom det tre storfilmer i året.

Etter hvert ble det likevel åpenbart at kvaliteten ikke holdt tritt med produksjonsviljen: Manusene var slurvete skrevet, regien slapp og skuespillerne virket halvmotiverte foran grønne skjermer der de knapt kunne vite hva de spilte mot. «Ant-Man and the Wasp: Quantumania» (2023) er et talende eksempel, slaktet av filmkritikere så vel som trofaste fans.

De siste årene har studioet derfor forsøkt å fornye seg. Særlig har de satset stort på tv-serier, ofte basert på mindre karakterer fra filmene. Noen av dem har vært vellykkede målt i seertall, men de har gjort lite for å dra publikum tilbake til kinosalene – snarere tvert imot – og lite for studioets omdømme som «cinematic universe». Det er i denne konteksten «Spider-Man: Brand New Day» lanseres, Tom Hollands fjerde solofilm som Spider-Man. Tittelen lover at studioet nå virkelig skal vise at det kommer en ny start, og filmen har vært den mest etterlengtede MCU-premieren på mange år.

Det er flere grunner til det. Spider-Man er en av de mest populære superheltene noensinne, i både film- og tegneseriehistorien. Tom Holland var bare 19 år gammel da han ble castet, og den første skuespilleren som var ung nok til å virke troverdig som tenåring i rolla. Spider-Man er kanskje også den vennligste av dem alle, med god kjemi med de øvrige heltene, og filmene har spilt ekstra mye på humor og vittige replikkvekslinger mellom Peter Parker og vennene hans.

Da MCU lanserte sin første Spider-Man-film i 2017, var det midt i storhetstida, og karakteren ble flettet rett inn i nettverket av Avengers. Det store spørsmålet nå er om filmen klarer å stå selvstendig i en tid der de andre heltene enten er ute av bildet eller stemplet som irrelevante av fansen.

Heldigvis er det ikke noe multivers denne gangen. Filmen holder seg i New York, Spider-Mans hjemby. Det er gått fire år siden hendelsene i forrige film, der Peter ba Doctor Strange om å viske ut alle minner om ham fra verden – inkludert hos Ned (Jacob Batalon), hans beste venn, og MJ (Zendaya), hans livs kjærlighet. Nå lever han et liv som nesten minner om Batmans, aleine i en loftsleilighet, viet til jobben som byens kriminalitetsbekjemper, med faste rutiner og et strengt treningsregime. MJ og Ned har på sin side fullført studiene, flyttet sammen og gått inn i voksenlivet, og Peter følger med på dem på sosiale medier.

«Filmen er flettet inn i et spindelvev av selvreferanser»

Det setter en tydelig mørkere tone enn i de tre foregående filmene, som alle skuespillerne takler godt. Selv om det kan oppleves som mindre underholdende, er det kanskje nødvendig – også for Peter, som hittil har vært den av heltene med det mest optimistiske blikket på verden. Å være superhelt er nemlig, viser det seg gjennom samtlige tegneserier og filmer, en byrde. Det er en outsidertilværelse, og selv om samfunnet aksepterer deg når du redder dagen, blir du aldri helt akseptert.

Samtidig som Spider-Man opplever hormonelle forandringer og holder på å miste kontrollen over sine egne krefter, møter han en trussel med en svært merkelig form. Byen angripes av en psykologisk kraft, en skurk som telepatisk overtar kropper og hopper fra én vert til den neste – hvem som helst kan i prinsippet være fienden, og det er uklart hva motivet er. Når vi etter hvert lærer mer om trusselen, blir det tydelig at det er her filmens tematiske kjerne ligger: å både kontrollere og akseptere kreftene sine som en del av det å bli voksen.

«Brand New Day» er åpenbart blitt lagt i hendene på en dyktig regissør. Destin Daniel Cretton etablerer tonen allerede i åpningen med en fengende montasje over Spider-Mans fire siste år, der han kjemper mot en hel haug med kjente skurker, legger blomster på tantas grav og gjentar de samme rutinene igjen og igjen. Actionsekvensene er rytmiske og presist utført, og med Spider-Mans evne til å slenge seg fra skyskraper til skyskraper og vri kroppen i umulige vinkler er bevegelsene en glede å se på.

Flere ganger fryser bildet midt i en scene. Da Spider-Man må kjempe mot Hulken og de to ruller nedover en skyskraper, blir bildet stående som en rute løsrevet fra et tegneseriehefte. Og når den telepatiske fienden hopper fra kropp til kropp, har Cretton løst det med dansere som brått kaster kroppen i én retning før den neste overtar, en lengre sekvens som minner mer om eksperimentell dans enn om et typisk Marvel-grep.

Til tross for god regi og gode skuespillere, faller filmen totalt sett kort og lykkes ikke som en «comeback» for MCU. Problemet er at forretningsmodellen til Marvel er fan service. Det vil si at dersom du er en dedikert fan og har sett alt, vil du forstå filmen bedre enn alle andre. «Brand New Day» er dessverre flettet inn i dette spindelvevet av selvreferanser. Dialogen refererer tilbake til universet, til tidligere filmer, muligens til en tilfeldig episode i en spin-off-serie.

Det hadde kanskje ikke hatt så mye å si hvis det var gjort på en subtil måte, men i denne filmen er det litt for mange referanser til at filmen klarer å stå selvstendig. For eksempel er det uklart for meg hvorfor karakteren Frank/The Punisher (Jon Bernthal) har en så viktig rolle, men dette er altså knyttet til tv-serier jeg ikke har sett. Hver gang noe i handlingen blir hengende, er det for å få oss til å se noe annet for å få svaret.

Kevin Feige, president i Marvel Studios, annonserte nylig at vi har en ny æra i vente, med vekt på kvalitet framfor kvantitet. Etter å ha sett denne filmen er det liten grunn til optimisme.