Fredrick Mortvedt har delt denne artikkelen med deg.

Fredrick har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt22. juli

Narsissistisk minnesmerke?

Mathias Faldbakken: «En opprettholdelse» Foto: Maria Høy HansenMathias Faldbakken: «En opprettholdelse» Foto: Maria Høy Hansen

Publikum har stussa over meining og bodskap i Matias Faldbakkens torgskulptur «En opprettholdelse», jamfør Aftenposten 11. juli 2026.

Bodskapen i tittelen er at det som var, held fram, og som ved stålriggen i dette tilfelle, blir halde oppe. Den overveldande riggen fortel at det som her held fram, er svakt og skjørt. Her trengst stålmarkering.

Bodskapen om veikskap er totalt kringsett og innelukka i stålriggen. Mosaikk-teikninga av vadefuglar i front er sentralbodskapen. Folk som kjenner fuglelivet i Tyrifjorden, kan finna geografisk kontekst og kanskje historisk kontekst: Utøya 22. juli. Baksidemåleriet er i blodraudt og blått, politiske hint.

Er der to vadefuglar? Eg ser ein vadefugl som speglar seg i ein vasspegel. Det er eit velkjend motiv i myte og kunst: Narkissos som ser og forelskar seg i sitt eige spegelbilde. Mosaikken viser ein veldig, men vaklevoren vadefugl. Storleiken får fram dimensjonen i sjølvforelskinga. Teikninga viser ingen levande vadefugl og ein annan i dødsriket, uttrykk for tap og sorg. Symmetri og harmoni held oppe sjølvforelskinga som det nasjonale minnesmerkets sentrale bodskap. Er der ein veikskap som treng riggens sterke brynje? Og kva er så meininga? Den kan vera at sjølve sjølvforelskinga både skal dekka over og avsløra opprettholdelsen av svakhetane i det norske demokratiet som botn for terrorangrepa 22. juli 2011.

Litt av ein bodskap på maktas heimgrunn. Genialt.

«Litt av ein bodskap på maktas heimgrunn»

Det må vera dei dominerande riggbrillene som hindrar publikum i å gjenkjenna det velkjende Narkissos-motivet: sjølvforelskinga. For slik kan opprettholdelsen av svakheten i sjølvforelskinga gå mange hus forbi, alt minnesmerket varslar om og verjar mot, på så mange måtar – jamfør NOU 2012:14, Gjørvkommisjonen:

  • Den svake beredskapen 22. juli 2011, Grubbegata kunne vore stengt.
  • Den svake redningsaksjonen på Utøya, liv kunne vore spart.
  • Den svake politiske og offentlege orsakinga.

Den rå og djupe bodskapen i det nasjonale minnesmerket demonstrerer ein opprettholdelse av styresmaktenes sjølvforelsking som kunne gi terroristen rom og kosta 77 menneske livet.

I den nedste stålbjelken i riggen er namna på dei drepne gravert inn. Dei ber byrda av «En opprettholdelse.»

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrepet i berlin

Avsatsen var stygg, Svenneby

Ola Svenneby kjenner seg openbert ille fert med av underteikna. For så vidt forståeleg nok. Nett det tek eg med ro. I tilsvaret sitt, etter å ha anklaga meg for å vera nedrig og å bruka hersketeknikkar, etterlyser Svenneby at me tek «debatter som: Hvorfor er det slik at politiet i Berlin advarer skeive mot enkelte bydeler? Hvorfor ser vi nok en gang et islamistisk angrep mot skeive? Hvordan arbeider moskeene og trossamfunnene for å forhindre hat i sine miljøer?». Hadde det vore debatten som Svenneby tok anstøyt til, så hadde eg faktisk ikkje hatt noko å utsetja. Problemet er berre at det var ikkje det han gjorde. Her er det han publiserte på Facebook 26 juli: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive. Ikke ett ord om hvordan dette ikke er et enkelttilfelle, men én i rekken av flere gjerningsmenn som selv – eller som har foreldre – som innvandret til Europa med et verdisett som er en direkte trussel mot homofile. Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.» Hadde Svenneby faktisk halde seg til å oppmode til ein debatt om skeive sin situasjon, kvifor det nett er me som vert gjort til mål, og korleis me best kan møte trugslane mot oss, hadde det vore ein ting.

Pomorfestivalen

Ensidig journa­listikk

Det var med interesse og forundring at jeg leste Klassekampen fredag 24. juli etter fire gode dager ved Pomorfestivalen i Vardø i forrige uke. I stedet for å lage en usedvanlig dårlig, misvisende og ensidig artikkel burde Klassekampen heller ha vært til stede med en reportasje fra en allsidig og velarrangert festival i nord – eller i det minste satt seg inn i programmet. Klassekampen har intervju med Senterparti-ordføreren i Vardø, Tor-Erik Labahå, som vil endre navnet på festivalen til Vardødagene. Ingen grunn til det. Pomorfestivalen er et vel innarbeidet navn og har vært et godt varemerke i 35 år. Folk vet hva de går til både i Kiberg og Vardø. Forslaget må karakteriseres som et merkelig soloutspill uten støtte i lokalsamfunnet. I artikkelen reagerer jeg kraftig på at min gode og dyktige kollega Kari Aga Myklebust blir misbrukt.

22. juli

Aldri glemme! Men hva så?

Marte Michelet har en tankevekkende artikkel i Klassekampen 1. august. I forlengelsen av minnehøytidene rundt 22. juli-massakren savner hun en brei massemobilisering mot fascismen på linje med blomsterhavet ved domkirka for 15 år siden og, uten sammenligning for øvrig, massemønstringen på Karl Johan som hyllet fotballheltene etter VM-bragden. «Nordmenn tørster etter massemønstringer!» og fellesskap. Hun ironiserer over «viktige personer med senket blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse». Jeg vil trekke denne tankegangen litt lenger.