Jeg ble ganske forskrekket da jeg så at Kjersti Stenseng fikk terningkast 5 i Klassekampens ministerkåring 4. juli. En ting er at selve terningkast-konseptet er fordummende og uttrykk for et altfor stort fokus på politisk spill og stil istedenfor selve de politiske sakene. Målestokken blir om de «lykkes» og hvordan de framstår, heller enn om det de ønsker å få til er bra eller dårlig.
En annen ting er selve karaktersettingen. Som ufør og samtidig trofast abonnent og støttespiller for Klassekampen i 30 år, føles karakteren til Stenseng som et slag i trynet. Hvordan kan hun få en femmer når noe av det første hun gjør som fersk minister er å nekte å øke fribeløpet for uføre sjøl om Arbeiderpartiet få måneder før hadde vært med på å vedta at det skulle økes? At statsbudsjettforhandlingene endte med at fribeløpet ble økt til 1G, skal Rødt ha mye av æren for og Arbeiderpartiet absolutt null.
«Karakteren til Stenseng føles som et slag i trynet»
Stenseng og AP fortsetter å legge seg kloss inntil Høyre, Frp og Venstre med å forsvare et hovedprinsipp for velferdspolitikken om at det er viktig at sjuke folk på AAP og uføretrygd også skal være fattige for å «motivere» dem til å utnytte en eventuell restarbeidsevne. En ting er at mange ikke har en sånn, og at passende deltidsjobber til folk med litt skrantende helse ikke akkurat står i kø. Men det vitner om et så kynisk menneskesyn at det er helt absurd at det kommer fra et parti som kaller seg Arbeiderpartiet. Det er bygget på kunnskapsløshet og fordommer, og har null støtte i velferdsforskningen som vi har ganske mye av her til lands.
Det er dypt deprimerende at fagbevegelsen ser ut til å leve godt med at deres politiske hovedsamarbeidspartner aldri peker på de strukturelle årsakene til at mange skyves ut av det svært så uinkluderende arbeidslivet, men alltid hever den moralske pekefingeren overfor den enkelte isteden. Det handler aldri om økte effektivitetskrav, for lav bemanning eller en hverdag som slett ikke går i hop. Det handler aldri om dårlige ledere som skaper et giftig arbeidsmiljø. Det handler alltid om den enkeltes moral, ikke minst i kjøret mot sjukelønnsordningen.
Ironien er komplett når Klassekampen har en sak på trykk få dager etter om NAV som straffer en ung jente (8. juli) for å ha ønsket å jobbe ved å nekte henne ung uførtillegget. Og dette er bare én av en rekke kritiske NAV-saker i KK. Det er kjempefint at avisen prioriterer kritisk journalistikk om den brutale velferdspolitikken AP står i spissen for, men dette politikkområdet er overhodet ikke nevnt i omtalen av Stenseng. Det som derimot trekkes fram, er at hun står i spissen for en mye tøffere linje på integreringsfeltet, og at dette faktisk ser ut til å trekke opp karakteren. Uten at jeg kjenner det feltet like godt, syns jeg at jeg kjenner lusa på gangen. Å kutte i økonomisk støtte skal være en pisk som skal få folk i jobb og holde dem i jobb. Istedenfor å se på de strukturelle grunnene til at folk sliter med å få innpass eller som over tid skyver dem ut.
