I flere tiår har det vært en utvikling i alle landsdeler som har gått i cirka samme retning. Bedriftsøkonomiske marginer har i stor grad vært førende både for arkitektur, landskapsarkitektur, og generelt langsiktig tenkning når det gjelder hvor mye vi bygger, hvor vi bygger, og hvilket hverdagsliv det bygde, vil være en del av. De seneste årene, når økonomien i all utbygging har blitt presset av materialkostnader og lønnsvekst i kombinasjon med økte renter, har det blitt mer og mer åpenbart at et system basert på privat finansiering og risikovilje har noen vesentlige mangler. Det er tydelig at systemet vi har i dag ikke i god nok grad svarer på samfunnsbehovet.
Dette setter kvaliteten på våre bygde omgivelser under enda mer press. Som et svar på begrensningene i kjøpekraften til de som skal finansiere boligbyggingen – altså vanlige folk som deg og meg – foreslår flere og på ulike måter redusere kravene til det som bygges. Ikke bare tekniske detaljkrav, men krav som handler om bokvaliteten. Regjeringen arbeider løpende med å forenkle byggereglene for å nå målet om 130.000 boliger innen 2030 og varslet i vår at de blant annet vurderer å lempe på kravene til lys- og lydforhold i nye boliger. Samtidig presses grensene for hvor små boliger som skal kunne bygges, der enkelte har tatt til orde for leiligheter nede i 15 kvadratmeter. Et fristende argument kunne vært at boliger som nå er attraktive, ikke ville blitt bygget under dagens krav.
Da glemmer man at boliger som de vi nå finner for eksempel på det historiske Grünerløkka i Oslo ikke var i nærheten av noe vi ville opplevd som attraktivt da de ble bygget. Det som står igjen av tidligere tiders boligbygging, er det som ble bygget av folk eller institusjoner med solid kapital, eller det som kunne få bli stående etter at altfor tette bakgårder ble sanert, bitte små leiligheter som familier klemte seg sammen i ble slått sammen til boliger det faktisk går an å leve verdige liv i, eller der det har blitt investert vesentlig i oppgraderinger slik som innlagt vann. Det er arbeids- og kapitalkrevende for dem som kommer etter å øke kvaliteten i det som allerede er bygget.
Vi vet veldig mye om hvilke forhold mennesker som art trenger og setter pris på i et bomiljø. Vi trenger ly for sol, regn, vind og snø, og å kunne holde oss selv og hjemmet rent. Vi trenger lys. Vi liker å føle at vi er en del av et fellesskap. Vi liker å se trær. Vi liker lyden av vann. Mange liker lyden av dyr, barn og fugler. Vi liker at det er et slags system i omgivelsene – slik som hushøyder, forhager, gateservering og harmoniserende materialer og former. Vi liker å sitte et sted som ikke krever noe av oss, hvor vi kan møte på bekjente og slå av en prat. Vi liker å rusle hvis vi har bein til det. Alt dette er ting samfunnet kan gi innbyggerne, og det gjør vi gjennom å stille krav.
«Det er ikke en menneskerett å tjene penger på spekulering»
Man kan si at en dårlig bolig er bedre enn ingen bolig. Men en bolig er ikke en forbruksvare. Boligbyggene skal stå i hundre år, minst. Lave krav til det som bygges vil kanskje føre til at mer bygges, men det er sannsynlig at en betydelig andel av boligene vil være små og mørke, som fremtidige generasjoner vil måtte bruke store ressurser på å sanere eller slå sammen.
Vi bør erkjenne at dagens finansieringssystem ikke holder for å bygge både mange nok og gode nok boliger. Privat kapital bygger bare når det er lønnsomt. Når kjøpekraften ikke er stor nok stopper boligbyggingen, uavhengig av behov. I etterkrigstiden løste vi dette dilemmaet ved at Husbanken var en garantist både for stabil kapital og solid kvalitet. I dag har vi ubeskrivelig mye mer penger enn i Husbankens gullalder, og vi bør bruke noen av disse på å investere i gode boliger. Oljefondet kan for eksempel få selskap av et boligfond, som finansierer bygging som samfunnet trenger.
Samtidig bør det å eie eiendom forplikte. Det er rimelig at samfunnet krever at eiendom regulert til bolig brukes til bolig. Det er absurd at boligregulert eiendom ligger uutnyttet i årevis, og at rundt 200.000 boliger står tomme, samtidig som prisene stiger og stiger. Vi må rigge systemet slik at gjenbruk og reparasjon blir det billigste, med fagfolk som kan mye om hvordan dette best kan gjøres i vårt snørike, våte og kalde, og samtidig stadig varmere, land.
Det er kortsiktig og uklokt å svare på samtidens finansieringsproblemer med å fjerne krav om kvalitet i de bygde omgivelsene våre. Det er ikke en løsning å senke våre forventninger til det vi skal leve i, og som skal bli stående etter oss. Vi skal bygge ting som varer, og da må de være bra. Det er ikke en menneskerett å tjene penger på spekulering i eiendom og tomtepriser, men det er en menneskerett å ha et hjem og gode livsvilkår. Vi har verktøyene og pengene til å sikre dette. Vi må bare bestemme oss for å bruke dem.
