I Helene Uris nyeste roman «I mitt lune hi», inkluderte hun autentiske sitater fra dommen i en reell straffesak. En utleier ble dømt for i over flere år å ha overvåket sin kvinnelige leietaker, og etter hvert hennes samboer og tenåringsdatter, med spionkameraer.
Ofrene i den opprinnelige saken opplevde det som sterkt krenkende å få personlige detaljer fra dommen gjengitt i en bestselgende roman. Forfatteren og forlaget beklaget senere at ofrene aldri ble varslet før boken var i salg, men Uri har fastholdt at hun ville gått frem på samme måte også dersom hun visste hvor sterkt ofrene motsatte seg dette.
I bokens forord skriver Uri at alle sitatene fra dommen er «ordrett gjengitt, bortsett fra at språkfeil er rettet, og at noen varsomme revisjoner er gjort for å skape bedre sammenheng.» Hun har også forsvart grepet med at hun mente det var mest redelig å være tydelig på nøyaktig hvilke elementer i hennes romanfortelling som var hentet fra en ekte rettssak.
Leser man både romanen og dommen blir det imidlertid tydelig at noe ved denne saken er enda verre enn det som allerede har kommet frem i mediene: Uri har forfalsket det hun påstår er autentiske sitater.
I romanen tones alvoret noe ned når det gjelder det den dømte utleieren har gjort, trolig for å gjøre handlingen mindre svart/hvitt og mer litterært interessant. Samtidig fremstilles kvinnens samboer som en nærmest endimensjonal bølle, som utsetter kvinnen for både systematisk partnervold og partnervoldtekt.
Etter å gradvis ha etablert dette undertemaet gjennom boken, avslutter Uri med et slående sitat fra den ekte dommen som bekrefter at kvinnen faktisk ble utsatt for vold fra sin samboer, med den dømte utleieren som passiv observatør.
Men dette siste, slående sitatet har Uri forfalsket ved å bytte om på de involverte personene. I den virkelige dommen beskrives det at en annen person enn samboeren har utført (ikke nærmere spesifisert) vold og da mot en annen person enn kvinnen. Det står ingenting der om at den mannlige samboeren har vært voldelig, slik Uri har endret det til.
«Når hun insisterer på at sitatene fra dommen er autentiske, fremstiller Uri dermed en uskyldig mann som voldsutøver»
Når hun insisterer på at sitatene fra dommen er autentiske, fremstiller Uri dermed en uskyldig mann som voldsutøver. Dette er langt ut over hva man kan kalle en «varsom revisjon for å skape bedre sammenheng».
Denne mannen må nå leve med at en bestselgende forfatter utgitt på et stort forlag påstår at en rettskraftig dom beskriver ham som partnervoldsmann. Selv om han er anonymisert, vil alle som kjenner godt nok til ham til å vite at han har vært samboer med offeret i denne medieomtalte saken, nå også «vite» at han har vært voldelig mot henne, ikke bare i Uris fantasi, men i virkeligheten – eller rettere: Det Uri hevder er virkeligheten.
Helene Uri, på sin side, besøker podkast etter podkast og scene etter scene, og får uimotsagt fremstille seg selv som modig og misforstått forfatter utsatt for urettmessig heksejakt. Da boken hennes nylig ble nullet av bibliotekenes innkjøpsordning, reagerte både Uri og forlaget med å anklage Kulturrådet for å bedrive «moralsk sensur».
Kulturrådet offentliggjør ikke sine begrunnelser for slike avslag. Men hvis noen ønsker en grunn for å ikke gjøre denne boken til obligatorisk inventar i alle landets biblioteker, er det kanskje nok å si at bøker som inneholder injurierende løgn om ekte personer, neppe oppfyller kriteriet om å ha vært gjennom «nødvendig redaksjonelt arbeid».
