Akkurat nå

App, app, app!

Monobryhn

Da jeg gikk av sykkelen og skulle til å låse den ved universitetet, ble jeg møtt med det. En lav stolpe med en løs og bevegelig «arm» med en påklistret QR-kode som ledet meg rett inn i App Store. Som så mye annet har tida nå kommet for den gamle kodelåsen min, og jeg måtte altså laste ned en helt egen app for å låse sykkelen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Bæderommet

Å «bæde» er østkantslang for å klikke på noe. Mer om det seinere. Jeg er mildt sagt jævlig selvgod når jeg kjøper et ubrukt baderomsskap på finn.no. For nye baderomsmøbler er dyrt. 6000 kr for et nytt skap! For et ran. Mitt nye bruktkjøpe ubrukte baderomsskap i eikefarget MDF, får jeg for 1000 kr. Å, som jeg hoverer over postdisken på Coopen. Når jeg åpner pakka, ser jeg at det ikke er noen monteringsanvisning.

Millennial_rainman

Hva er den lengste elva?

Da jeg et øyeblikk ble usikker på hva som er verdens lengste elv, ble jeg både trist og vonbroten. Hvis jeg hadde fått spørsmålet som niåring, ville jeg ha himla med øynene. Nå innser jeg derimot at helt grunnleggende allmennkunnskaper er i ferd med å sildre ut av hjernen min i små bekker. Samtidig sitter totalt meningsløse ting klistra fast. For eksempel klapperegler fra barneskolen. Klappeleker var min ­yndlingsgeskjeft i storefri, hvis jeg ikke var opptatt med å leke Politi og tyv. Det gikk ut på å klappe hender i takt med en regle sammen med en utvalgt klassekamerat ­(fortrinnsvis en annen jente med musefletter eller en håpløst forelska gutt). Jeg kan fortsatt samtlige regler utenat. Den morsomste begynte med: «Bob bob, skirotten totten, a, a, a, a, bom, bom, bom», og endte, naturlig nok, sånn: «My name is Charlie Chaplin, Chaplin Charlie, I love you!» Det er altså dette Nilen må vike for. I tillegg til flere andre varianter som var mye kjipere, for eksempel: «En meter lang makaroni, makaroni en meter lang.

Elephant & Castle

Skohorn

Noko lumskt er i emning. Skohornet mitt har knokke tvers av! Og skohorn er – trass alt – noko alle må eige. Det er – om mogleg – like viktig som dopapir og Zalo. No skal eg ikkje gå for mykje i detalj, men det må vere i solid metall og ha ein liten bøyg i enden og sjølvsagt ei fint forma skei nedst. «Har du skohorn?» spurde eg. Kvinna bak disken såg forskrekka på meg. «Skohorn», seier du? «Nei, det er utseld.» «Utseld», tenkte eg. Kven går tomme for skohorn? Dagen etter gjekk eg innom ein annan butikk, kjend for både jernvarer og andre ting. «Har du skohorn?» spurde eg.

Kvarg Nikolai Svartaasen