Når man går i fjellet, sånn kona mi og jeg pleier å gjøre hver sommer, kan man være så heldig å komme over en av DNTs mange turisthytter – og dermed også biblioteket til Barnas turlag. For et par somre siden ble jeg sittende med Tor Åge Bringsværds serie om vår gamle gudelære og hans gjendiktning av historien om ragnarok. Der skildrer han Odins besøk hos krigsinvaliden Mime og reisen deres til volven i Midgard. Odin ber henne se så langt hun kan inn i framtida, som han frykter har lite godt å by på. Det bekrefter volven: Hun ser øks og sverd, og en tid der æsene mister forstanden.
Volven beskriver de grusomme slagene som skal følge på Vigrid-vollen, og en verden som skal brenne ned, synke i havet og bli borte. På vei hjem spør Mime Odin om han fant det han søkte etter. «Jeg vet ikke», svarer han. «Kanskje er det slik at jeg fant … det jeg fryktet? Men heller burde ha lett etter det jeg håpet?» «Min venn», svarer Mime. «Alt kan slutte på minst tusen forskjellige måter.»
Denne våren har jeg flere ganger kommet til å tenke tilbake på Bringsværds Ragnarok. Grunnen er at Terje Emberland og jeg har arrangert en møteserie på Folkets hjørne i Oslo, under overskriften «En annen verden er mulig». Der har vi forsøkt å lete etter grunner til håp, ikke frykt. Ettersom vi begge er historikere har vi (selvsagt!) valgt å skue framover ved å se bakover. Målet har vært å løfte fram en epoke i arbeiderbevegelsens historie da man ikke var redde for å formulere tanker om en lysere og lykkeligere framtid. Foredragskveldene er en del av et felles bokprosjekt, der vi vil se nærmere på denne utopiske impulsen og hva den kan lære oss i dag.
I dette arbeidet har vi blant annet gått inn i tanke- og idéverdenen til praktisk anlagte og frihetlige sosialister som Martin Tranmæl, Elise Ottesen-Jensen og Emma Goldman. Noe av det de hadde til felles, var at de hadde blikket rettet mot framtida, samtidig som de forandret både seg selv og sin egen samtid.
Å se for seg en lys framtid på begynnelsen av 1900-tallet, da det store flertallet arbeidere fremdeles var kuet av fattigdom og tvang, og da velferdsstaten ikke engang var et ord, var mildt sagt et trassig og utopisk prosjekt. Det utrolige med denne historien er hvor langt de kom, og hvor dyptgripende en del av samfunnsendringene de skapte faktisk ble. De forandret ikke bare «samfunnet» – de forandret også menneskene. Mange av kampene de tok, handlet om svært personlige og intime ting, og frigjøringen de stilte seg i spissen for, handlet like mye om å frigjøre seg fra skam og fornedrelse, som materielle forbedringer.
Denne formen for politikkutøvelse, der man forsøker å skape noe nytt innenfor rammene av det gamle, og der man insisterer på at liv og lære må henge sammen, kalles gjerne prefigurativ politikk. Om man skal bruke en metafor hentet fra fjellheimen, kan man si at det er en form for turgåing der man både har et våkent øye for landskapet rundt seg, samtidig som man har en retning å gå i, samt kart og kompass. Det er politikk som praksis – noe som kan praktiseres her og nå – «som om vi allerede er frie», som det heter i en bok om antropologen og aktivisten David Graeber. Målet man setter seg for framtida handler ikke bare om hva vi kjemper for her og nå, men hvordan vi gjør det.
«Vi er frihetens forpost her nord», heter det i en mye sunget arbeidersang, skrevet og komponert av Arne Paasche Aasen og Jolly Kramer-Johansen. Få andre arbeiderbevegelser klarte å virkeliggjøre så mange av frigjøringsdrømmene sine som de nordiske – et prosjekt som var både individuelt og kollektivt. Forposten ble skapt ved at mange mennesker utdannet og skolerte seg selv, organiserte hverandre og deretter samlet seg om krav de var villige til å kjempe for.
«Mange av kampene de tok, handlet om svært personlige og intime ting»
Selv om vi nylig har sett dette i praksis her til lands, da hotell- og restaurantarbeiderne og renholderne streiket seg til seier, er det mange som fornemmer at disse veiene er stengt for dem. Svaret på hverdagslige bekymringer knyttet til bolig, inntekt og arbeid er ikke demokrati og organisering, men i stedet rendyrket individuelle strategier, der det å bli rik framstår som den eneste veien til frihet.
Dette er ikke bare individuelle strategier – men også illusoriske. Som det heter i en annen kjent arbeidersang, skrevet av Stein Ove Berg:
Det finnes dem som har snudd seg og gått
som tror frihet er no’ man har fått.
De vil smi for seg selv, tror på evner og hell.
Slike folk har vår framtid forrådt.
Å bli forrådt av framtida – det er ikke bra. Men mange kjenner på en sånn følelse i dag, også blant oss som ser oss som en del av et kollektivt frigjøringsprosjekt. At framtida skal bli bedre kan virke urealistisk; at man selv, sammen med andre, kan gjøre noe for å påvirke utfallet, kan virke uvirkelig. Dette ser vi også blant LOs tillitsvalgte. I vårt tillitsvalgtpanel svarte nesten åtte av ti nylig at de er svært eller ganske bekymret for demokratiets stilling, og at den politiske utviklingen i USA i svært eller ganske stor grad oppleves som truende.
Hva vi skal gjøre for å gjenvinne troen på framtida, finnes det ikke noe enkelt svar på. Men at det er her en stor del av utfordringen i vår egen tid ligger, synes åpenbart. Om vi atter skal skape en frihetens forpost, må vi først gjenvinne troen på at det er mulig å skape en.
