Oppgulp

For bare to uker siden anmeldte jeg Pixars «Toy Story 5». Behovet for en femte film i samme franchise er vanskelig å forsvare, men animasjonen var slående og et bevis på hva som er mulig å oppnå med dagens teknologi. Pixar simulerer lys, tyngde og overflate til bildet får en nærmest taktil romlighet, med egne systemer for alt fra krøllete hår til musklene under huden.

Illumination, studioet bak «Super Mario Bros.», «Grusomme meg» og «Minions», har alltid ligget et hakk under de andre animasjonsstudioene når det gjelder animasjonskvalitet. Også i den kinoaktuelle «Minions og monstre» nøyer de seg uhemmet med mindre tid- og ressurskrevende løsninger – flate farger og enkle bevegelser – som gjør at filmen tidvis oppleves som todimensjonal.

Studioet lovet at vi skulle få oppleve selve filmhistorien fra et minion-perspektiv. Det vi ser, er at minionene løper gjennom filmhistorien montasjeaktig, med innskutte scener med kjente skikkelser som Buster Keaton og Charlie Chaplin. Mange referanser kjennes vilkårlige og lite innarbeidet. Filmen tyr til en slags reels-logikk for å holde på oppmerksomheten vår: Hver scene er kort, vilkårlig og visuelt overlesset, og målet er bare å holde blikket festet sekvensielt – ett bilde etter det andre, uten særlig kopling mellom dem.

Animasjon rommer alltid et potensial for forestilling: Du kan bygge en helt egen verden. Minions-filmene bygger på én idé: De små, nærmest formløse figurene bidrar til en slapstickhumor og snakker vrøvlespråk – humoren er nærmest gags. Det legges minimalt med innsats i å bygge en verden rundt dem. Stort sett er scenene referanser til den virkelige verden eller andre filmer, og det siste vi trenger i dag, er noe som lener seg så uhemmet på andres skapende arbeid.

Filmen har for så vidt en slags handling. Et par av minionene skal lage en film om monstre, men den er umiddelbart forglemmelig. Én ting husker jeg likevel: Idet jeg sitter og tenker at dette må være noe av det verste oppgulpet jeg har sett på lenge, dukker det søren meg opp et faktisk oppgulp – en svær, oransje geléklump med hundrevis av øyne som inntar filmen og spyr utover lerretet.