Magnus Aasdalen
Wild thing. Eller, som Sirius fortsatt lyser over våpenrommet
Cappelen Damm 2026, 133 sider
For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens livestream av handlinger i referatform, slik som dette:
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
