Roman

Tørr skorpe

«Wild thing» bukker under for vekten av sine egne påfunn.

Even Teistung

Magnus ­Aasdalen

Wild thing. Eller, som ­Sirius fortsatt lyser over våpenrommet

Cappelen Damm 2026, 133 sider

For å parafrasere Knut Hamsun: Jeg har tenkt og tenkt på samtidsromanens evige presensform! Selv om det er vanlig kutyme å fortelle i presens, synes jeg oftere enn ikke at det lugger. Én ting er at presensformen har en lei tendens til å tømme teksten for romfølelse og atmosfære, en annen er at å fortelle i konstant nåtid kan skape helt konkrete brister i tekstens troverdighet. I verste fall kan den lede til en sjelens livestream av handlinger i referatform, slik som dette:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Intervju

Etter å ha reist kloden rundt i bøkene sine har Morten A. Strøksnes vendt hjem til verdens­po­li­tikken i Sør-Varanger.

Nordisk råd

Korleis språket ser ut, og kva det er i stand til å gjere, er to ulike ting.

Kommentar

BLA tar tida på pulsen – også når avisa er forsinket.