Marius Braatt
Fra dybet. Skisser og stemninger
Allmuen forlag 2026, 120 sider
Marius Braatt (hvis egentlige navn var Hans Marius Hansen) ble født i Kristiania 11. november 1886. Det var en skjebnetung dato. Den samme dagen ble fire anarkister hengt i Chicago, USA, dømt til døden for deres rolle i kampen for åttetimersdagen. Den norske forfatteren Arne Dybfest møtte en av de dødsdømte i cellen, og tok med seg anarkismen tilbake til Norge. 22 år seinere var den unge arbeidergutten Marius Braatt, fra Rodeløkka i Kristiania, en av dem som hadde omfavnet tankegodset. Det året skrev han en bokanmeldelse av Johan Falkbergets siste bok i bladet Ung-Socialisten, hvis forside var viet nettopp martyrene fra Chicago. I samme blad var også hans egen bok – hans første og siste – anmeldt.
Ifølge anmelderen Ivar Sæter var Braatts bok blitt skrevet «fra dybet af folkelivet, men ogsaa fra dybet af menneskesindet.» Han behandlet «de største problemer, som i det hele tat kan besætte en hjerne», og beskrev livet slik det ble levd av «Moder jords stedbarn». Novellene ’Tæring’ og ’Far og søn’ mente han var «som skaarne ud af det virkelige liv.»
For en leser som møter de samme novellene mer enn 100 år seinere, kan det være vanskelig å bedømme realismen i historiene, i alle fall uten litt kjennskap til forholdene på hovedstadens østkant. Rent litterært kan man slå fast at Braatt skrev hardt, tidvis hatsk, med en skarp brodd mot det borgersamfunnet han mente hadde dømt ham selv og så mange av hans søstre og brødre til en tidlig død. «Det røde hats evangelium», kalte han læren om klassekampen. Han led selv under denne fattigdommen, og døde bare noen måneder etter at boken hans var utgitt – av fattigdomssjuken tuberkulose.
Før han døde, rakk Braatt å gjøre mye. Bare 15 år gammel ble han valgt til sekretær i Grünerløkkens socialdemokratiske ungdomsklub, og kort tid etter ble han formann i ungdomslaget «Frihed», med Grünerløkka og Rodeløkka som operasjonsfelt. I tillegg til å skrive for Ung-Socialisten skrev han for Det tyvende aarhundrede, Storm og vittighetsbladet Hvepsen. Redaktøren i sistnevnte blad, Hans Østerholt, skrev et minnedikt om Braatt etter hans død i 1909, der han beskrev Braatt som «forkrøblet og spinkel, mismodig og blek, født midt i en fattigmands flok». Diktet fortsatte: «Men fik han en bok at fordybe sig i/han læste, til øinene sved./Og frem i hans følsomme sjæls fantasi/steg brændende længsel til digter at bli/ og vise, hvad fattigfolk led.»
På sitt svakeste kan Braatt i dag framstå som sentimental og klisjéfull; på sitt beste, som i ‘Tæring’, er boken fremdeles dynamitt. Selv om de færreste i Arbeiderpartiet i dag nok vil konkludere slik Social-Demokraten i sin tid gjorde, da de spådde at «Hver eneste partifælle vil blive aandelig rigere ved at stifte bekjendtskab med denne bog», så vil den kanskje kunne vekke et historisk minne, som vi har bruk for i en tid og et land der hundre tusen barn vokser opp i vedvarende fattigdom?
Hva så med den rent kunstneriske, litterære dommen? Arnulf Øverland var en av de strenge, som i sin tid vurderte «Fra Dybet» som umoden og «uden enhver litterær verdi»; han mente de kun var interessante som «documents humains».» I et lite skrift om Braatts forfatterskap sa forfatter og æresmedlem i Norsk Kritikerlag, Martin Nag, seg sterkt uenig. Han var helt på linje med Johan Falkberget, som i en artikkel publisert ti år etter Braatts død, «En ung døende digters sidste hilsen», hevdet at Braatts brutalt korte forfatterskap var «et uomstøttelig vidnesbyrd om, at der findes store evner og en fin kultur ogsaa i de nederste samfundslag». Ifølge ham gjaldt det bare «at faa ryddet op den sociale jordbund, saa de store aandelige værdier i folket faar skyte vekst i sol og varme.» Nag var enig. «Braatt la for dagen betydelige evner både som prosaist og poet, politisk artikkelskribent og litteraturkritiker. Han var en målbevisst arbeidende ung kunstner, og han visste hva han ville. Det han etterlot seg, er lite i omfang, men er et verdifullt pionér-bidrag til folkets kultur, en socialistisk norsk litteratur», skrev Nag.
Jeg er enig. Det nye og lille Almuen forlag skal ha stor takk for å ha tilgjengeliggjort Braatts forfatterskap for en ny generasjon lesere – og hvem vet, kanskje for en ny generasjon ungsosialister?
