Som mange andre fulgte jeg interessert med da regjeringens skattekommisjon la fram sitt forslag til nytt skattesystem denne uken. Kommisjonen, ledet av Ap-representanten Eigil Knutsen, foreslo det som i sum vil være en kraftig høyredreining av skattepolitikken: Store skattekutt, reduksjon av formuesskatten, og en omlegging av inntektsskatten der høytlønnede folk sitter igjen med mye mer enn de som tjener lite. Regjeringen har fortsatt ikke sagt hva de tenker om forslaget. Men skattekommisjonens forslag kommer på toppen av andre høyreorienterte utspill og forslag fra regjeringens side: Økonomiske kutt og flyttenekt for flyktninger, strengere regler for sykelønn, mer bruk av private aktører i helsevesenet, med mer.
Det er ikke så lenge siden tonen fra regjeringshold var en annen. Da Ap og Sp satt sammen i regjering snakket de gjerne om «vanlige folks tur», de økte formuesskatten forsiktig, og innførte lakseskatten. Likevel klarte Ap/Sp-regjeringen på en eller annen paradoksal måte å gjøre alle misfornøyd. Distriktsvelgerne syntes ikke den var distriktsvennlig nok, lillavelgerne syntes den var for venstreorientert, og radikale velgere i byene syntes at regjeringen verken var grønn, rød eller urban nok. Høyredreiningen vi ser nå er nok i hvert fall delvis en taktisk kurskorrigering, der regjeringen har dratt til høyre på velgerjakt i en situasjon der Frp er Norges største parti.
I utgangspunktet kunne man tenkt seg at regjeringen vil tjene på en slik høyredreining. Det er jo tilfelle at en del velgere har beveget seg mot høyre de siste årene. Likevel sliter Arbeiderpartiet fortsatt med oppslutningen, som nå nærmer seg hva den var under Ap/Sp-regjeringen. En av grunnene kan handle om et mønster det etter hvert finnes mye forskning på, men som fortsatt er lite kjent i det offentlige ordskiftet: De politiske oppfatningene våre er ikke statiske. Når det skjer endringer i opinionen, er det ofte politikere og politiske eliter som endrer mening først – og så følger velgerne etter.
«De politiske oppfatningene våre er ikke statiske»
Som eksempel kan vi ta holdningene folk flest har til klima og innvandring. I en del av det som skrives om dette kan det fremstå som om folks holdninger er en slags seig materie som primært responderer på endringer i samfunnet: Økonomiske opp- og nedturer, flytningebølger, kriminalitet. Selvfølgelig kan alt dette ha noe å si. Men i en del nyere forskning er en vel så viktig forklaring at folk flest rett og slett lytter til politikerne, og spesielt de politikerne de har mest tillit til. Når politikerne slutter å snakke om klima, for eksempel, blir det også mindre viktig for velgerne. Og når politikere fra ulike partier snakker om innvandring og integrering som et problem, begynner velgerne også å tenke på det som et problem.
Selvfølgelig er det grenser for hvor mye vi blir påvirket av politikerne. Dersom Høyre i morgen hadde snudd 180 grader i skattepolitikken og foreslått store skatteøkninger, er det nok ganske mange av deres velgere som ville hoppet over til Frp, snarere enn å følge med partiet sitt på veien mot høyere skatt. Likevel har politikere et større handlingsrom enn de ofte tror. Den tyske statsviteren Leo Ahrens har lansert begrepet «den elastiske korridoren» for å sette navn på hvilket handlingsrom politikere reelt sett har. Velgernes nåværende holdninger setter noen rammer som politikere må forholde seg til – det er en «korridor» de beveger seg innenfor. Likevel er denne korridoren grunnleggende elastisk og bevegelig. Når det gjelder skattepolitikken, for eksempel, har den norske statsviteren Ruben Mathisen dokumentert at norske velgere – selv velgerne til Frp – i prinsippet ønsker et skattesystem som er mer progressivt enn det vi har i dag, altså at de rikeste skal betale en høyere andel. Korridoren Ap-regjeringen beveger seg innenfor kan derfor med stor sannsynlighet romme en mer omfordelende skattepolitikk.
Hvis regjeringen derimot legger seg mot høyre i den økonomiske politikken, og blir hardere i klypa mot flyktninger og andre grupper, kan det få paradoksale konsekvenser. Forskning på blant annet New Labour under Tony Blair har vist at det kan gi nye velgere på kort sikt, selv om det er langt fra sikkert og ikke ser ut til å slå til for Ap. Samtidig vil mange av de mer venstreorienterte velgerne sette seg på gjerdet. De velgerne man tar med seg videre, derimot, vil da flytte seg politisk, og ende opp som mer høyreorienterte enn de var. I neste omgang kan de da finne på å flytte videre til andre partier. I tillegg kan den politiske debatten havne på høyresidens banehalvdel, med tema høyrepartiene drar fordel av, som innvandring og kultur eller statlig sløsing.
Selvfølgelig finnes det ingen fasitsvar i politikken. I så fall er det nok mange statsvitere som kunne lagt forskningen på hylla og fått innbringende karrierer som politiske konsulenter. Men forskningen som er gjort tyder likevel ikke på at høyredreining hos sosialdemokratiske partier automatisk gir flere velgere. Iblant kan det gjøre det motsatte.
