Norske lovgivere har tatt inn regler fra EU-retten som sier at dersom vannkvaliteten i noe slikt som en fjord reduseres, må det foreligger «tvingende allmenne hensyn». Å dumpe 170 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden vil redusere vannkvaliteten, men da staten tillot det, viste de bare til at gruvedrift gir inntekter og arbeidsplasser. Det er gode formål, men er de «tvingende»?
Slikt blir det søksmål av. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom gikk i 2022 til sak, og etter en kort opptur i tingretten, har det fort gått nedover for staten. Lagmannsretten innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen som konkluderte med at vanlige inntekter og arbeidsplasser ikke alene kan være «tvingende», da ville jo alle levedyktige virksomheter være det.
Smått desperat forsøkte staten å påstå at det opprinnelige vedtaket egentlig var mer raffinert enn det så ut til, det var ekstra hensyn en kunne se om en bare leste det opp-ned og myste litt. Videre mente staten at vedtaket også var blitt irrelevant ettersom de hadde fattet et nytt vedtak som sa at staten var fornøyd med det første vedtaket og at domstolene derfor burde tvinge saksøkerne til å starte saken på nytt igjen.
«Slikt blir det søksmål av»
Begge disse argumentene trynet i lagmannsretten og jeg spurte da om staten burde akseptere tapet i stedet for å kaste mer spagetti på veggen. Det rådet tok staten ikke. Belønningen er en sjeldent klar dom fra Høyesterett. Rikets øverste dommere følger logikken fra EFTA-domstolen. Videre slår retten fast at hensynene et vedtak bygger på, må fremgå av vedtaket; folk skal kunne forstå statens maktutøvelse. Statens forsøk på å bygge ut det opprinnelige vedtaket med et nesten likt midtveis i saken, «the old switcheroo» som ingen kaller taktikken, førte heller ikke frem. Høyesterett mente at en forutsetning for at et nytt vedtak reparerer feilene i et gammelt vedtak er at man faktisk tar tak i feilene.
Staten må etter dette tilbake til tegnebrettet og vurdere om det er mulig å gi en lovlig tillatelse til dumpingen i Førdefjorden.
I mellomtiden vil ikke staten stanse dumpingen. Selv om forurensing er ulovlig og straffbart uten en gyldig tillatelse, mener klima- og miljøminister Bjelland Eriksen at det ikke er noen automatikk i at forurensingen må stanse bare fordi Høyesterett har kommet til at den aktuelle tillatelsen er ugyldig og at dette har stått med ildskrift på veggen i noen år.
Dette kan virke ulogisk, og det er fordi det er det. Det er imidlertid en fortsettelse av den samme trassigheten som staten har vist gjennom saken. Det fremstår som om staten er villig til å prøve alt utenom å akseptere at det ble begått en feil. Kanskje tenker statsråden at det utstråler styrke når en ikke hiver seg rundt når Høyesterett har kommet til at regjeringen ikke har fulgt lovkrav som er innført i norsk rett av Stortinget. Spørsmålet er om inntrykket folk sitter igjen med er av noe annet enn maktarroganse når statsråden stadig ser ut til å nekte å innse forskjellen på hva som er, og ikke er, tvingende.
