Toy Story 5
(USA, 2026) Regi: McKenna Harris, Andrew Stanton Manus: Andrew Stanton, McKenna Harris Familieanimasjon/ 6 år/ både norsk og engelsk versjon/ 1 t. 42 min./ Kino
Mantraet i «Toy Story 5» er at «Lekenes tidsalder er forbi». Det kommer som et sjokk for alle lekene vi har blitt kjent med over årene, men neppe for oss som har tatt innover oss den digitale virkeligheten de siste tiårene. Nå virker det som Disney har tatt motet til seg og ser sannheten rett i øynene – barna i den nyeste filmen i serien bryr seg ikke om leker, de har digitale flater, telefoner, nettbrett og så videre. De kommuniserer gjennom chat, ikke lek eller prat.
Toy Story-filmene hviler på én melankolsk idé: Lekene lever sitt eget liv når menneskene ikke ser på, og frykter ingenting mer enn å bli vokst fra. Hver av de nå fem filmene har spilt på en variasjon over den samme separasjonsangsten. For første gang er denne frykten likevel ikke bare lekenes private mareritt, men en samfunnsdiagnose. Bonnie, ungen som arvet lekene, får et froskeformet nettbrett ved navn Lilypad.
Det er riktignok ikke første gang trusselen kommer i en mer høyteknologisk form. For de av oss som husker den første filmen, startet det hele nettopp med en teknologisk utfordring – Buzz Lightyear var den kule, nye leken med elektroniske funksjoner som utkonkurrerte de gamle og gjorde owboydukken Woody sjalu. Nå har serien fullført hele sirkelen: I årets film er det Buzz som må forsvare barndommen mot tek-invasjonen.
I «Toy Story 5» er det likevel cowgirlen Jessie som leder an, mens Woody og Buzz er skjøvet ut i biroller. Muligens som en måte å forsvare den femte filmens eksistens på. Overbevist om at Bonnie trenger å leke og at Lilypad er ondsinnet, er Jessie på et selvoppnevnt oppdrag for å redde barndommen til jenta. Lilypad virker riktignok smågal, og av og til tangerer filmen en enda dypere kritikk, nærmest techno-horror, når Lilypad for eksempel hacker seg inn på robotstøvsugeren for å snu den mot lekene. Men plottet viser seg å være mer komplisert enn rein skrekk.
«De kommuniserer gjennom chat, ikke lek eller prat»
Som en liten datamaskin tenker Lilypad algoritmisk. Hun er programmert til å regne ut hva gjennomsnittsjenta på Bonnies alder vil ha – preferanser som allerede er gjennomsyret av altfor mye skjermtid – og «styrer» Bonnie i den retningen i kanskje beste mening. Men denne kalkylen er i sin natur blind for at Bonnie ikke er som de andre: Hun er rar, liker å leke og er fantasifull.
Fantasifull er filmen også å se på. Førstehalvdelen skravler riktignok for mye – den maler den teknodystopiske samtida i overkant insisterende, og som alle franchiser i femte runde kastes det stadig inn nye karakterer for å holde maskineriet i gang: et digitalkamera for barn, en liten elektronisk GPS, en liten haug med elektroniske gadgets som levde et kort liv før alt ble konsolidert i én enhet. Når actionsekvensene først setter inn, er det ingen tvil om at vi er i hendene på noen av verdens beste animatører. En biljakt der ulike leker må kombinere funksjonene sine for å redde dagen, klippet sammen og koreografert med skreddersydd presisjon, er filmen like oppfinnsom som leken den hyller.
Når barna først leker – og da er det ikke snakk om å spille et læringsspill på paden eller organisert lek, men å bare bruke fantasien til å lage karakterer, gi dem personligheter og finne opp historier om dem – så skifter Pixar til en drømmeaktig animasjonsstil som ser ut til å være tegnet med fargestifter, med en nærmest gjennomskinnelig, glødende fargeprofil. Mange av Pixar-filmene er laget for foreldre så vel som barn, og akkurat denne vil uten tvil være populær blant foreldre som kjenner seg igjen i den typen lek filmen slår et slag for.
«Toy Story 5» er også for foreldrene i en annen forstand: Den banker inn et poeng om oppdragelse, om å se barna og forstå hvem de er før de vokser opp for fort og mister evnen til lek og fantasi, og om å være oppmerksom på hva teknologien gjør med oss alle.
