Den siste helgen viste både det beste og det verste i samfunnet vårt. I Oslo samlet et ytterliggående mikroparti internasjonale gjester til det de kaller en «remigrasjonskonferanse». I forkant hadde de meldt en gåtur på Grønland med en gjest fra AfD på slep, som i fjor. Grønland responderte med en kjempestor antirasistisk demonstrasjon som samlet mennesker på tvers av politiske skillelinjer. Beskjeden var klar: vår bydel skal ikke brukes som kulisse for rasistisk propaganda. Det ble også demonstrert utenfor Håndverkeren der konferansen ble avholdt. Samtidig ble det amerikanske MAGA-skipet som besøkte Trondheim møtt av demonstrasjoner i regi av fagbevegelsen. Og i Belfast fylte tusenvis av mennesker gatene i protest mot rasisme etter flere dager med angrep på innvandrere og minoriteter.
Det ene bildet viser en ytre høyreside som blir stadig mer selvsikker. Det andre viser et sivilsamfunn som nekter å gi opp.
Mange forbinder fortsatt fascisme med uniformer og marsjer. Men dagens ytre høyre kommer sjelden i den formen. I stedet presenteres gamle ideer i ny innpakning. Ord som «remigrasjon», «befolkningsutskiftning», «identitet» og «kultur» brukes for å gjøre ekstreme politiske prosjekter mer spiselige.
Bak ordene ligger tanken om at noen mennesker hører til, mens andre ikke gjør det. Når slike ideer først får fotfeste, stopper de sjelden ved innvandringspolitikken. De kobles raskt til angrep på andre minoriteter, skeive, kvinner, fagbevegelsen og etter hvert demokratiske institusjoner.
«Målet er å flytte grensene»
Det som kjennetegner ytre høyre i dag, er en bevisst strategi for normalisering. Målet er ikke lenger bare å mobilisere de allerede overbeviste. Målet er å flytte grensene for hva som oppfattes som legitimt og akseptabelt i offentligheten. Derfor søker disse miljøene seg til etablerte arenaer. De ønsker konferanselokaler, festivaler, og samarbeidspartnere som kan gi dem troverdighet.
Når et tradisjonsrikt sted som Håndverkeren åpner dørene for dette, bidrar det til en normalisering. Ikke fordi alle som leier ut lokaler deler ideologien. Men fordi normalisering alltid krever mennesker og institusjoner som sier at de «ikke tar stilling».
Historien viser at fascismen sjelden vinner fordi fascister er mange. Den vinner når resten av samfunnet trekker seg tilbake. Når noen tenker at dette ikke angår dem, eller at kampen mot rasisme er noen andres ansvar. Nettopp derfor er motstanden denne helgen viktig.
En av de viktigste lærdommene fra arbeiderbevegelsens og den antirasistiske bevegelsens historie er nettopp at høyreekstremisme bekjempes gjennom organisering. Fagbevegelsen har en særlig rolle å spille. Historisk har den vært blant de viktigste motkreftene mot fascisme og autoritære strømninger. Når ytre høyre forsøker å splitte mennesker etter etnisitet, religion og opprinnelse, er svaret fellesskap og organisering på tvers av forskjeller. Og vi må jobbe for et samfunn der ytterliggående krefter ikke kan fange opp folks misnøye.
Det er grunn til uro når ytre høyre blir mer selvsikre, men det er også håp, når mennesker svarer ved å fylle gatene, og når folk nekter å tro på fortellingen om at naboen, kollegaen eller klassekameraten er problemet.