To måneder etter utskrivelse fra psykisk helsevern, et sted i Norge. En mor overtaler sønnen sin til å få komme og hjelpe. Når hun går inn i leiligheten er gulvet dekket av søppel. Det lukter mugg og bedervet mat. I et skap finner hun servise inngrodd med matrester, pakket inn i poser i et forsøk på å gjemme skammen. Dusjen er dekket av et brunt belegg og ikke vasket på månedsvis. Skitne klær ligger over alt.
De rydder. Gråter. Rydder mer. Åtte, ti søppelsekker fylles med avfall, matrester, ødelagte klær og emballasje. Mor fyller bilen med skittentøy, sengetøy, gulnede dyner og puter og skitten oppvask. Hun tar det med seg hjem. Sønnen er tynn og blek. Av og til besvimer han. Han sover ikke, spiser ikke. Når han først sover, sover han nesten et døgn.
Fire uker tidligere fikk sønnen brev fra kommunen: «Du står på venteliste. Det må påregnes tre måneders ventetid». Tre uker tidligere ringte mor det kommunale helse- og velferdsteamet og sa: «Han trenger hjelp nå, han ble lovet tett oppfølging etter utskrivelse, han klarer ikke å ta vare på seg selv». Kommunen svarte: «Takk for beskjed». Ingenting skjer.
Et halvt år senere kjører moren sønnen sin på legevakta. Hun gråter, han gråter. Hun sier til sykepleieren i luka: Vi trenger hjelp. Han trenger hjelp. Og hvis ikke han får hjelp, så har dere snart to pasienter.
I kontakt med de ansatte i kommunen får mor høre: «Ja, skriv brev til Statsforvalteren. Så bra at dere orker. Mange gjør ikke det.» En lege forteller henne: «Jeg beklager å si det, men min erfaring er at her i denne kommunen må Statsforvalteren kobles på for å få den hjelpen man trenger.»
«Kommunen svarte: ‘Takk for beskjed’»
Dette er ikke ett uhell eller én glipp. Dette er en systemsvikt, og noen betaler prisen for dette sviket. For mens moren maser, finnes det penger. Så hvorfor finnes ikke hjelpen?
Helseministeren, oktober 2025: «Vi har lovet en styrking av budsjettet til psykisk helse og rus på tre milliarder kroner over ti år.» 5 .juni 2026 skriver Dagens Medisin at mange av disse pengene har gått rett i det store kommune-sluket. Kommuner har brukt dem til å få budsjettet i balanse, ikke til å styrke psykisk helsevern slik hensikten var.
For folkehelsa er psykiske lidelser en av de aller største utfordringene vi har, og det har konsekvenser i form av dårligere livskvalitet, ensomhet og utenforskap. I tillegg til det betydelige helsetapet pasientene og de pårørende får. Mange pårørende blir pasienter selv. En mor jeg vet om er fortsatt utenfor arbeid, selv om datteren er utskrevet og friskmeldt. Familier forteller om år etter år med telefoner, venting, masing og mer venting. Imens tar mødre og fedre ansvar. De koordinerer, de gir råd, de gir økonomisk hjelp. Noen har råd til å kjøpe privat behandling, og gjør det. De som ikke har råd, må vente. Noen har ikke pårørende som maser, og får ikke hjelp før de er så syke at ambulansen må hente dem.
Det er lett å ta penger fra de som ikke roper. For dem er prisen høy.
