I
Takk for i fjor!
Det hjalp ikke det jeg sa da, fra samme talerstol her på Lillehammer, om at vi burde gjøre revolusjonens arbeid frivillig, for å unngå at den urimelige forskjellen mellom rike og fattige, mektige og avmektige skal hjemsøke oss som en bølge av hat og ild, død og blod.
Om noen har prøvd, er det ingen som har merka det.
Og det er vel ikke fordi folk ikke var enige i det jeg sa, da, men antagelig fordi jeg gjorde det enkelt for meg selv med mine malmfulle setninger.
I år har jeg tenkt å være mer konkret.
Og det er mye vanskeligere.
For meg.
Og for dere.
II
Jeg møtte gamle klassekamerater forleden. Vi blir 67 i år og er i ferd med å pensjonere oss. Mange vil få svært høye pensjoner, forsto jeg, på hvordan de snakket om hva de skulle gjøre når dagen kom. Safari i Sør-Afrika? Safari i Amazonas? All inclusive i Madrid? Barcelona? Et halvt års meditasjon på Tenerife? Den franske riviera?
Etter å ha brukt år på jobb og familie, er det på tide å få tenke på seg selv.
III
Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb i Molde der jeg hadde tatt årets første bad og satt på brygga med øynene lukket mot sola da det plutselig mørknet. Da jeg åpnet dem, så jeg inn i baugen på et cruiseskip. Tjue dekk som mørkla byen, med 4000 passasjerer, sa matrosen på kaia. Jeg så noe som lignet kinesiske pensjonister på soldekket, men ingen var å se i gatene, for de var lei norske småbyer, sa matrosen, og det var lite å handle i Molde, selv om butikkene som var igjen i hovedgata hadde byttet alt ut med plast-troll og paraplyer.
Til Molde kom jeg fra jobb i Budapest der jeg hadde forsøkt å besøke Slottshøyden mellom slagene, men det var umulig å forsere de svære parkerte turistbussene og hordene som tøt ut av dem, velkledde, velpleide, antagelig velstående pensjonister med Gucci-sko og Mulberry-vesker, gjespende av kjedsomhet i kø bak guidene som barneskoleklasser på Nasjonalmuseet. Fulgte ikke med på hva som ble sagt, kikka ustoppelig på de dyre klokkene sine.
Jeg har sett dem i Frognerparken og Operaen, har stått i kø med dem foran Akropolis og museene i Kairo, friske og velbergede pensjonister fra verdens rikeste land med verdens høyeste levealder, statistisk vil vi bli mange og åtti og kan altså komme til å tilbringe tjue år på slike pressa destinasjoner.
Pensjonistene har aldri vært friskere og rikere, de har tid og penger, men å gjøre revolusjonens arbeid frivillig ser ikke ut til å ha falt dem, falt oss inn. Jeg har ikke hørt noen si det er på tide å rette opp miserene vi har vært med på å forårsake og forsterke, framfor å nyte vårt otium (jeg skrev først feil, skrev opium, men kanskje det går ut på det samme?)
Men altså:
Hvis ikke vi. Hvem?
Hvis ikke nå. Når?
IV
Den aldrende 68-generasjonen kan vi ikke belage oss på, de er slitne med god grunn: Deres innsats for en bedre verden var formidabel: De fikk slutt på Vietnamkrigen, sto bak den vellykkede boikotten av apartheid i Sør-Afrika, kjempet fram full barnehagedekning, kvinnerepresentasjon i alle ledd i politikk, kultur og næringsliv, fri abort og homofiles rettigheter for bare å nevne noe. Var sterkt engasjert i tredje-verdens-politikk på alle kontinenter og er et levende bevis for at det er mulig å ta opp kampen mot makta og deres hegemoniske fortelling.
Og hva gjorde min generasjon med arven? Nøt nyvinningene og tok æren for dem, i utlandet. Men var ikke mer tro mot den enn at vi straks omfavnet nyliberalismen og høyrebølgen på åttitallet, som ga oss følelsen av ikke lenger bo i et pottitland: Spiseplikten på Theatercaféen ble opphevet, slipstvangen opphevet, NRK-monopolet opphevet. Fargefjernsyn hele døgnet og døgnåpne barer, oppheving av bankenes begrensninger på å låne ut penger, deregulering av boligmarkedet. Med ett var vi blitt kontinentale, litt som på film.
68-ernes spake protester ble latterliggjort, da og nå, jeg vet ikke om en generasjon som har vært gjenstand for mer parodi, men antagelig er det beviset på deres enorme betydning.
Generasjonene etter oss kan vi heller ikke kreve noe av, så mange vanskeligheter vi har skapt for dem i vår omfavnelse av alt nytt, for ikke å være bakstreverske og stivsinna med nisselue. Utlevert til tech-selskaper som har som formål å gjøre dem usikre, avhengige og frynsete. Psykologisk handlingslammede på alle andre måter enn som konsumenter. Prisgitt krefter som med forsett skaper skjørhet og bekymring, før de tilbyr remedier som skal roe nervene. Musikken de bys handler i regelen om et individ som føler seg utafor, og løsningen som serveres med melodi til, handler om å klare å stå i det som en ener og belønningen er å bli kjendis og få ta hevn over alle som ikke trodde du kunne bli det. Look at me now! Men det krever hardt arbeid foran speilet, og de nødvendige produktene er dyre, og i mål kommer ingen, for følelsen av ensomhet og selvforakt er mer lønnsom enn sunnhet, så det er de førstnevnte følelser som stimuleres på utspekulerte måter. Det oppfordres ikke akkurat til samhandling og organisering.
Det handler aldri om fellesskap.
Vi krysser fingrene for at det vil går bra med dem på sikt, og noen av dem har allerede utvist et sjeldent mot og stått forbilledlig opp mot makta, men kan vanskelig overleve lenge som enslige svaler. Og forresten er det ikke Greta Thunberg og Ella Marie Hætta Isaksen som burde lenke seg fast i regjeringskvartalene, men vi, som har tid til å sone dommene og råd til å betale bøtene. Og fordi vi skylder 68-erne å videreføre den rike arven de har etterlatt oss, av måter å delta, påvirke og endre på. Og skylder de unge å ikke etterlate dem en klode mer ødelagt enn den vi overtok.
Så hva nå?
Vi er ikke i en situasjon hvor vi kan tillate oss å bestille og vente på utredninger om hvorvidt det er mulig å reversere eller reparere skadene og eventuelt på hvilke måter og hva det vil koste. Vi må ta affære!
Fordi vi har penga og helsa og ingen unnskyldning for å la være!
V
Folk med greie på det, sammenligner tiden vi lever i med tiden før første verdenskrig. Da ble det i intellektuelle europeiske kretser snakket håpefullt om internasjonalt samarbeid. Gertrude Stein holdt internasjonale salonger i Paris, den psykoanalytiske bevegelsen arrangerte internasjonale kongresser på flere kontinenter, omkvedet var: Den store europeiske krigen kommer ikke.
Så kom den og ble verre enn noen tidligere krig, og de tekniske nyvinningene «hjalp» krigen. Jernbanen fôret fronten med stadig flere kropper og repetergeværet gjorde det enklere for soldatene å drepe hverandre.
I slaget ved Somme, på slagets første dag, 1. juli 1916, døde eller ble til døden såret, over femti tusen engelskmenn.
Da fryktelighetene gikk opp for folk, ble de forferdet: At det ble kriget brutalt på andre, det de den gang kalte mørke kontinenter, ja vel, men de opplyste kulturnasjoner? Frankrike? Tyskland? England?
Da skriver Sigmund Freud essayet ‘Tanker i tiden om krig og fred’. Han deler forferdelsen, skriver han, men ikke forbauselsen. For det europeiske mennesket har ikke plutselig sunket så dypt, det hadde aldri steget så høyt som det innbilte seg. Var bare så forblendet av sine sivilisatoriske triumfer, at det hadde glemt sitt driftsliv, og det forstår ikke at det nå adlyder sine lidenskaper, ikke sine interesser.
For det var ingen part i krigen som hadde interesse av denne nedslaktningen.
Å være blind for sitt driftsliv er fatalt, hevder Freud, for det forsvinner ikke, slutter ikke å virke, tvert imot. Så menneskets oppgave er, skriver han, å lære seg å leve med sine drifter, på en klok måte.
Det er ingen overdrivelse å påstå at de viktigste lederne våre for øyeblikket ikke lever med driftene sine på en klok måte. Tvert imot ser de ut til å adlyde sine lidenskaper framfor sine interesser og særlig sine befolkningers interesser, dem de er valgt av og betalt for å ivareta, ser ut til, ublutt, å dra dem med seg i dragsuget mot den totale katastrofe. Norske myndigheter finner det nødvendig å lage atomavtale med Frankrike, så det er fristende å sitere Brecht som opplevde atombombene over Hiroshima og Nagasaki:
Skal det stå på den siste tavlen
den som er knust og uten lesere:
Planeten går i stykker, drept
av dem som den ernærte?
Vårt felles liv ble bare:
Vi oppfant kapitalismen?
Deretter ble vi flinke i fysikk
og oppfant en felles død?
Kan vi gjøre noe for å hindre den?
VI
Den tyske filosofen Hannah Arendt, som måtte flykte fra naziregimet under krigen på grunn av sitt jødiske opphav, oppfordrer oss, folk flest, til å oppsøke og bruke offentligheten. Hevder at menneskets oppgave ikke er å gå innover for liksom å finne seg selv der, for mennesket blir først seg selv ved å handle i verden, skriver hun, sammen med andre.
Meditasjon og mindfulness, Tai Chi og terapi kan være greit nok, men det er ikke nok for et menneske. Mennesket forholder seg til seg selv, ja, men ikke ved å lete etter et slags egentlig selv som gjemmer seg i dets indre, men ved å ta del i verden. At det først er der, ute i verden, at mennesket blir seg selv. For: Et menneske trenger å møte andre mennesker. Fellesskapet er uhyre viktig for individet, skriver hun. At det først er i et fellesskap av ulike individer at den enkelte kan tre fram som et selv.
I det tidlige greske samfunnet, sivilisasjonens vugge, var staten noe som enhver borger hadde medansvar for. Deltagelse i statens saker var en viktig del av menneskets liv. Arendt siterer Aristoteles som gikk så langt som å hevde at mennesket er et politisk vesen som ikke kan realisere sin menneskelighet uten å ta del i det offentlige livet.
Mennesket har et sterkt behov for å gi seg til kjenne som det individet det er, men det kan det ikke gjøre alene.
I forlengelse av dette skriver Arendt at en felles verden bare oppstår når mennesker, gjennom tale og handling, trer fram i det mangfoldet som oppstår når mange mennesker er sammen.
At mange mennesker er samlet, er imidlertid ikke en garanti for at de klarer å etablere en felles verden der hver og en kan gi seg til kjenne. For det krever at det oppstår en balanse mellom likhet og ulikhet, og det er ikke en selvfølge. Det er alltid en fare for at det oppstår en for stor avstand eller for stor ulikhet mellom individene. Eller motsatt, en overdreven nærhet og likhet.
Det har alle opplevd, så ingenting er gitt, men mennesker bør strebe etter å samles på måter som både skiller og binder. For det offentlige rommet trenger at alle er der i all sin ulikhet. Det er nettopp poenget. Uten ulikhet, ingen perspektiver. Toleranse for forskjellighet er avgjørende. At vi ikke for fort tenker: De der ligner ikke meg, så dem kan jeg ikke samarbeide med.
For fellesskapet trenger alle. Så oppsøk banene og ballene, ber hun, og ber dem som er på banene og ballene om å gjøre begge deler så tilgjengelige som mulig for alle, til alles beste. Dess flere perspektiver du kan innlemme i tenkningen din, dess bedre. Dess flere perspektiver som blir presentert på fellesskapets arenaer, dess bedre forutsetninger for å handle smart.
Arendt mener altså at handlingen er aktiviteten som knytter oss til menneskelige fellesskap, en polis, og derfor er handling den eneste aktiviteten som strengt tatt er politisk.
I forlengelsen av dette innfører hun begrepet offentlig lykke, som er følelsen som følger av å delta i politisk aktivitet. Public happiness!
«Don’t panic – organize!»
Dere kjenner til den, håper jeg, lærte den allerede som barn, håper jeg, og vet derfor at det ikke nødvendigvis skal mye til. Å spille piano på foreldreavslutning, å deklamere et dikt. Å stå på en provisorisk scene i gymsalen og huske sin ene replikk. Alle som har holdt tale offentlig, uansett hvor og når, kjenner den. Nervøsiteten og oppspiltheten i forkant, lykke-lettelsen etterpå. Og at det ikke skjer i familiens skjød, men offentlig, er selve saken. Å gå sammen og rope slagord i demonstrasjonstog, for ikke å snakke om arbeidet i forkant, å i fellesskap å finne ut hva man skal rope: Ikke klimaendring! Systemendring! Folkemakt, ikke pengemakt!
Men offentligheten har forandret seg stort siden Arendts tid, hun kjente ikke til sosiale medier. Det gjør ikke jeg heller, personlig, men vet at de har stor betydning, så bare fort: At de er tilgjengelige for alle, er bra. At de kan skape fellesskap, er bra. At de er fulle av dritt og løgn og styrer oss og styres av krefter vi ikke har oversikt over, er skummelt.
VII
Og i forlengelsen av dette: Arendt advarte mot en tendens hun mente å se utvikle seg i Vesten, som hun kaller massesamfunnet. Der konsumet, suksessen og moten utgjør det sosiale limet, og der folk er mer opptatt av «å gjøre en figur», å være synlig og bli kjent for sin egen del, enn av å stå for noe og eventuelt få anerkjennelse for det.
Hun hevder at det er dette massesamfunnet som har muliggjort massedrapene vi har opplevd i det 19-århundret, der den verden der mennesket kan tre fram i sin egenart, er erstattet av et massesamfunn hvor det enkelte individ er overflødig og ansvar pulveriseres. Og der imperialistiske makter hadde underlagt seg nytt land og fått nye undersåtter og hevdet å gjøre dem en tjeneste ved å gi dem en samfunnsorden på et høyere utviklingstrinn enn deres egen, men uten å gi disse nye innbyggerne politiske rettigheter.
At den aggressive kampen om kolonier i hovedsak handlet om jakten på nye markeder. Og at den kapitalistiske tenkemåten som hadde ført til denne kampen, hadde smittet over på politikken. At politikken ble brukt for at kapitalismens prinsipp om kontinuerlig økonomisk vekst kunne opprettholdes, og målet om globalt herredømme, lettere nås.
Politikken ble plassert i kapitalismens tjeneste, skriver hun. At de imperialistiske maktene ønsket å ekspandere, men uten å utvide det politiske fellesskapet. Så makten ikke lenger var knyttet til fellesskap og menneskelig samhandling, men til dominans. Og at innenfor et sånt system vil mennesker som ikke tilpasser seg målsetningen, fremstå som rusk i maskineriet. Dette er farer man må se opp for i alle bevegelser, skriver hun.
Og dette er jo en god beskrivelse av hva som skjer i Arendts andre hjemland og vår viktigste allierte, USA, for øyeblikket, der ledelsen ønsker å utvide sitt økonomiske innflytelsesområde, men uten å la innbyggerne i disse områdene få fulle politiske rettigheter. Og der de som har motforestillinger oppleves som rusk som må fjernes.
Dette må vi huske på nå når vi skal lage en revolusjonær bevegelse som vi håper skal lykkes, ganske snart! At de som mener noe annet enn flertallet ikke skal betraktes som rusk i maskineriet. Nei! Alle skal med! Og alt må kunne diskuteres, for at den offentligheten som menneskene er så avhengige av, skal fungere optimalt.
VIII
Men alt har, som før nevnt, blitt mer krevende enn da Arendt skrev dette. Forvirring, engstelse og handlingslammelse tiltar mens motkreftene ler hele veien til banken. Hva skal vi gjøre? spør vi daglig oss selv og andre.
Buddhas lignelse om det brennende huset går sånn:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så at det
ennå
var mennesker i det huset. Jeg ropte i døra
at taket sto i brann og oppfordret dem altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.
Huset brenner, men vi vil gjerne ha garantier før vi løper ut og detaljerte anvisninger om hvor vi skal dra og hvordan og forsikringer om at det er komfortabelt der vi kommer, men tålmodighet er ikke en dyd når det brenner, som Inger Hagerup skrev i 1947 som flyktning i Sverige:
Vær utålmodig menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv. Det
gjelder vår jord.
Og nå skal jeg straks bli mer konkret, som jeg har lovet, bare kort nevne at også Arendt skriver om revolusjon. Men ikke for å velte samfunnsordenen, skriver hun, men for å etablere et nytt politisk rom der de mest presserende spørsmål, som «den uholdbare veldige ulikheten i verden», blir satt på dagsordenen.
En revolusjon behøver altså ikke, i følge Arendt, å velte samfunnsordenen, behøver ikke være blodig. Den kan rett og slett søke å etablere et nytt politisk rom der de mest presserende spørsmål diskuteres.
«Det kan bli gøy! Vi kan arrangere voksen-Woodstock og drikke øl.»
IX
Altså:
Vi kan boikotte dem som lokker og lurer oss for å loppe oss, for penger, og jeg legger til, for verdighet.
Boikott er bare et tastetrykk unna.
For avhengigheten vår er følelsesmessig – rushet av adrenalin når vi kjøper noe vi ikke trenger, skammen etterpå – mens deres avhengighet er av vital økonomisk interesse, for dem. Så de er mer sårbare enn oss om vi står sammen, og det burde vi, for i denne sammenhengen er vi ikke konkurrenter, men kamerater!
Vi bør oppsøke offentligheten med fullt navn og i egen høye person, og tørre å mene det vi mener der. Om lokalpolitikk, utenrikspolitikk, næringsliv, religion, skole og sosiale ytelser. Sette oss inn i sakene og bli klokere og tryggere og lytte på motstandernes argumenter og eventuelt justere våre egne, offentlig. Delta i ordskiftene og være der statlige organer, sosiale bevegelser, næringsliv samles og tørre å ta ordet. Tørre å spørre. Å mene.
Don’t panic – organize!
Meld dere inn og vær aktive i, eventuelt forsøk å radikalisere alle slags organisasjoner, de finnes, vi behøver ikke finne dem opp: Arbeidslivs og livssynsorganisasjoner, humanitære organisasjoner, Redd Barna, Røde Kors, Attac, Flyktninghjelpen, Framtiden i våre hender, Amnesty, Nei til atomvåpen, Natur og ungdom, Naturvernforbundet, Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp, for å nevne noen.
Vær dråper i flyktningleirene i Hellas. Dra med Ship to Gaza, vi som har mindre jordisk tid å tape enn Thunberg.
Det ligger masse offentlig lykke og venter der framme!
Og har du hverken helsa, penga eller motet, skal du huske at alt er politikk. At du handler politisk når du handler i butikken. Hvor er varen produsert, av hvem og hvordan, har den reist langt? Vi velger, hver dag, i det store og i det små, om vi bygger sivilisasjon eller lar sivilisasjonen gå til grunne. Vi har en oppgave i de minste ting.
Vi må! Så kan vi jobbe med å ville det vi må.
Som Iver Neuman skriver i boka «Motstandens former»: Kritikk må tenkes som livsstil!
X
Det kan bli gøy!
Vi kan arrangere voksen-Woodstock og drikke øl og røyke biodynamisk hasj i parkene og spille gitar og synge og kaste merkeklærne og resten av klærne og ligge rundt mellom slagene.
Det sies at du skal lære deg noe nytt for ikke å bli dement. Vi kan lære oss ublodig revolusjon.
For pensjonistene, det er den sovende styrken på Jorda!
Når vi bare våkner, skal verden få se!
SANG: (melodi: Internasjonalen)
Opp alle Jordas pensjonister
opp vi som aldri sultet har
Kjemp deg ut av konsumentens klister
til rettferdighet gjør klar
Alt det gamle vil vi legge bak oss
opp pensjonist til frihet frem
Vi heldiggriser nå vil gi vårt beste
til vårt felles jordiske hjem
Så samles vi på valen
seieren håper vi vi får
Nå er det slutt på ta-alen:
Velkommen folkevår!
