Hvorfor i all verden har det drøyd så lenge med en behovsprøving av energi-tildelinger? I Sirdal planlegger det britiskeide selskapet GreenScale et av Norges største datasentre, som vil kreve mer strøm enn hele Stavanger by, og grønt lys for dette «grønne» prosjektet er basert på et tynt fundert kommunalt vedtak. Norsk natur og kraft er innsatsfaktorene, men hva Norge eller Sirdal sitter igjen med, er høyst uklart.
Googles planlagte anlegg i Grenland vil kunne forbruke fem prosent av Norges totale elektriske kraft. I årlig strømforbruk tilsvarer det litt over 7,5 terrawatttimer (TWh). All industri på Herøya har til sammenlikning et årsforbruk på 1,3 TWh. Så har vi Green Mountains anlegg på Hamar, som primært skal levere energi til Tiktok. Dette anlegget vil ved fullt uttak forbruke anslagsvis en prosent av Norges samlede produksjon av elektrisk kraft. Nscale ved Narvik har allerede fått 230 megawatt-timer med strøm, en fjerdedel av årsforbruket til Oslo, de har også fått 2,2 milliarder i offentlig lån. Nå bedriver de en slags utpressing, der de truer med å droppe videre utbygging hvis de ikke får mer strøm.
Det mest oppsiktsvekkende er beregninger som tyder på at 20 prosent av energien til norske datasentre går til bitcoins. Her må det da være mulig å sette ned foten? Globalt øker kraftforbruket til datasentre raskt, og Norge er populært fordi vi kan by på «grønn» elektrisk kraft. I en ny rapport anslår vi i NVE at kraftforbruket til datasentre vil være rundt åtte TWh i 2030, og det stopper ikke der; datasentre for mange titalls TWh har allerede reservert kapasitet i kraftnettet. All tradisjonell kraftkrevende industri i Norge bruker i dag noe over 35 TWh kraft i året. Det samme gjør norske husholdninger. Datasentre kan komme til å bruke like mye kraft som disse to til sammen.
«Hva Norge sitter igjen med, er høyst uklart»
For naturen er problemet at disse «grønne» datasentrene ikke er så grønne når det kommer til stykket. Sentrene med tilhørende infrastruktur legger i seg selv beslag på mye natur, men hovedproblemet er arealbehovet for å skaffe all energien til veie. Hvor mange vindmølleparker trengs for å fyre opp disse sentrene? Statkraft eier 96 vindkraftverk med en total produksjon på snaut ni TWh. Dette må altså dobles innen 2030 bare for å gi energi til datasentre alene. Det store og omstridte vindkraftverket på Snøheia i Sunnfjord, som har vært sett på som avgjørende for aluminiumsverket i Høyanger, vil tross all rasert natur ikke innebære mer energi enn én TWh, og mange vil vel mene at reduserte CO₂-utslipp fra Høyanger er viktigere enn bitcoins – for å sette det litt på spissen.
Datasentrene produserer også mye spillvarme og krever energi til kjøling. Ikke minst krever de mye materialer, inkludert kritisk sjeldne mineraler. Få ting krever mer areal enn gruvedrift, og dersom utvinning av mineraler fra havbunnen blir en innsatsfaktor for datasentrene, begynner fargen å bli mer grå enn grønn.
Selvsagt leverer datasentre nyttige tjenester også, og kan effektivisere energibruk. Vår egen forskning bruker datakraft både til ulike regneprosesser og lagring av store datamengder, alt fra DNA-sekvenser til miljødata. Vi må bli mer kritiske til hva vi faktisk skal lagre her, for innmeldte kraftbehov er ganske enkelt ikke forenelig med naturbevaring. Alle bransjer, også industrien, må vise edruelighet i sine kraftprognoser, ikke minst datasentrene. Fordi økonomiske argumenter og kravet om billig strøm overstyrer alt, ser vi også nå at Norges to havvindprosjekter er i spill – vi må trolig akseptere høyere energipriser og få fram at tapt natur også har en kostnad.
Av og til får man følelsen av at den dystopiske virkeligheten som Giuliano da Empoli skriver om i «Rovdyrenes tid» sniker seg inn også her, der kortsiktighet koplet til tekoligarkers globale rovdyrkapitalisme, dikterer utviklingen. Vi er ikke der ennå, men det er avgjørende at myndighetene kommer på banen nå, og setter grenser. Så må den bransjen som skal levere all den nye kraften ikke se det som sin eneste oppgave å dekke en evig økende etterspørsel. Sånn sett er det løfterikt at Fornybar Norge har lansert «Naturkompasset» med ambisjon om at det skal bli «en nasjonal gullstandard» for hvilken natur som skal forbli inngrepsfri. «Bransjen har nok ikkje fullt ut tatt inn over seg kor viktig natur er for folk, og kor mange kjensler dette har sett i sving» sa Bård Vegar Solhjell i den forbindelse. Det har han helt rett i. Tapt natur og tapte naturopplevelser er tapt livskvalitet, men også et tap for det mangfoldet vi må protestere på vegne av.
